Påske - fri til å gjøre det man vil?

1. påskedag i en tradisjonell "Hedemarksk" by-påske. Eller, ikke fullt så tradisjonell alikevel. Vi pleier enten å reise en tur til København eller å dra på museer i Oslo. Alt for å "aktivisere oss" og ikke minst ungene.
Men denne påsken har altså ikke vært like aktiv som vanlig. Og det har gitt oss tid. Tid til refleksjoner. Tid til å være sammen. Tid til "å kjenne litt på seg selv".
Tid til å finne ut at man trives.
Riktig nok er det ting man ville hatt bedre, men livet er i grunnen helt greit. Ikke topp og ikke bunn, men helt all-right. Godt nok for meg. Nå.
Det er mulig at jeg er i ferd med å bli voksen, men det er en del ting jeg føler at "dagens unge" mangler. Nettopp det å kunne si "godt nok for meg".
I dag skal alt være tipp-topp. Det beste. Det dyreste. Alle skal rett inn i lederstillinger eller høyprofilerte topplønnet konsulentstillinger. Skal kunne stille krav til alle andre, men godtar ikke noen krav selv.
Hvorfor er det slik? Hvorfor skal man ikke lære å krabbe før man forventer å kunne gå? Hvorfor ikke lære å omsette teori til praksis før det forventes at man skal løse de mest intrikate problemstillingene?
For mange år siden lærte jeg at det er langt mellom teori og praksis, og det merker man ofte, hvis jag skal tro mine håndtverkervenner, hos ingeniører, sivilingeniører, arkitekter og sist, men ikke mins sivilarkitekter. Folk som har gått mange år på skolen og lært mange fine ting teoretisk, men som knapt nok har sett en hammer eller skiftenøkkel i virksomhet. De er sikkert flinke til å løse likninger med både tre og fire ukjente, men å se hvordan konstruksjoner fungerer i praksis er visst vanskelig..
Jaja, begynner vel å bli gammel jeg..