Skadet i tjeneste - godt man er forsikret?

Norge, et av verdens rikeste land. Et av de landene i verden FN rangerer høyest når det gjelder velferd. Og et av de minste landene i verden som er tungt med i verdenspolitikken og som deltar i konflikter og fredsbevarende operasjoner i forholdsvis stor skala. Som USAs president Barack Obama sa det "Norway punches above its weight."

Norske tjenestemenn og -kvinner nyter stor respekt for sin kompetanse og dyktighet i utenlandstjeneste, og representerer flagget og fedrelandet gjennom sin tilstedeværelse bestemt av Storting og Regjering. Ofte er det slik at Norge er et av de første landene som blir spurt om deltagelse i operasjoner. Både for militær og for humanitær støtte.

Innlandstjeneste blir stadig redusert, men de som er aktive, både som stadig tjenestegjørende, grenaderer, førstegangstjeneste eller HV-personell, gjennomfører den tjenesten man blir pålagt eller søker seg til. Ofte som trening til oppdrag i utlandet, eller i et trenings- og utdanningsløp for beskyttelse av Rikets interesser og suverenitetshevdelse.

Militærfaget er ikke som andre aktiviteter og yrker. Det er, nær sagt alltid, en risiko for skader forbundet med det man gjør når man er i tjeneste. Enten man trener ”høyrisiko” i form av taktisk lavtflyving med helikopter eller jagerfly, stridsdriller med skarpe skudd eller ”lavrisiko” type ”adskillelse og sammensetning (ADSAM)” på våpen eller annen utrustning, er det alltid en mulighet for at Murphy’s lover om at ting går galt når man minst venter det slår inn. Og da er det godt å vite at man er i tjeneste for den Norske stat og har gode forskiringer og ordninger som ivaretar soldaten når det er behov for det. Eller er det ikke fullt så enkelt som våre ledende politikere ønsker å tro?

Historier

Følgende historie er hentet fra http://www.lovdata.no/cgi-wift/wiftldles?doc=/app/gratis/www/docroot/lr/lrb/lb-2009-108930.html&emne=afghanistan*%20skade*&

En kaptein i en etterretningsavdeling ble i 2004 deployert til Kabul, Afghanistan. Avdelingens oppgave var å innhente informasjon, på en diskret måte, gjennom samtaler med lokalbefolkningen. Dette ble gjort på den måten at hvert makkerpar, uavhengig av det andre, kjørte til aktuelle steder - til dels langt fra basen - for gjennomføring av slike møter. Det ble benyttet upansret bil, en Toyota Landcruiser. Kapteinen og makker opererte opprinnelig i et område vest for Kabul. Utpå høsten 2004 ble de tildelt et nytt område, sør for Kabul. Området - som lå ganske langt fra basen - ble ansett farligere enn det de tidligere hadde operert i.

Kapteinen og makker drøftet hvordan de skulle forholde seg til den økte risikoen for å bli angrepet. Særlig drøftet de hvordan skytteren enklest skulle kunne skyte mot venstre, ved behov for dette. Problemet er her at sjåføren opptar plassen i venstre forsete. Kapteinen og makkers løsning på dette var at skytteren, ved behov for å skyte mot venstre, skulle kaste seg bakover fra forsetet til baksetet. Tanken var at man fra baksetet hadde uhindret adgang til å skyte fra venstre sidevindu (bakvindu). Når skytteren kastet seg bakover på denne måten, måtte for øvrig tolken kaste seg over i bagasjerommet.

Søndag 14. november 2004 ca. kl. 14, etter en del timers øvelse, ble bilen til kapteinen og makker «angrepet» på en slik måte at de måtte rygge så raskt som mulig bakover, for deretter å tverrvende. På dette tidspunkt var makker sjåfør og kapteinen skytter. Under gjennomføringen av den aktuelle drillen - kaste seg bakover til baksetet - landet kapteinen denne gangen på en uheldig måte og fikk umiddelbart vondt i korsryggen.

Etter retur til basen søkte kapteinen samme kveld legehjelp. I skademelding til folketrygden tre dager senere, 17. november 2004, har legen blant annet skrevet at under den aktuelle drillen « ... slo han nedre del av ryggen mot festeanordninger til sikkerhetsbelta ».

Etter retur til Norge i januar/februar 2005 ble kapteinen på nytt undersøkt av lege. Det ble nå oppdaget at han hadde pådratt seg et stort prolaps i nedre del av ryggen. Det er uomstridt at dette ble påført ved hendelsen 14. november 2004.

Følgende historie er hentet fra http://www.fofo.no/Sl%C3%A5ss+for+sin+skade.b7C_w7jQZc.ips?template=master

Nina Bjørnevik var i tjeneste som vognfører i Afghanistan i 2003. – Jeg løftet en tung kasse opp på en bil da en kraftig eksplosjon inntraff utenfor leiren, foreteller hun. Bjørnevik skvatt, snudde seg og fikk en vridning. Dermed smalt det til i ryggen. Siden har hun vært syk. Seks år etter hendelsen – rett før nyttår i år (2008) – ble hennes rettslige krav om at skaden var en yrkesskade, avgjort av Oslo tingsrett. Det ble full seier til Bjørnevik over SPK. – De bagatelliserte skaden min. De så meg ikke en gang inn i øynene, sier Bjørnevik. Hun mener forsvarsansatte som vurderer sak mot SPK, må belage seg på tøffe og vanskelige runder.

– De skulle jo være mitt forsikringsselskap under Afghanistan oppholdet, men det føltes ikke slik i ettertid. Det ble min kamp mot mitt forsikringsselskap, sier hun.

Nå gjenstår arbeidet med å kreve erstatningsbeløp for tapte inntekter, utlegg og framtidige inntekter, som beregnes etter en uførhetsgrad påvist av ekspert. Bjørnevik selv ønsker ikke å bli ufør – selv om det kan bli resultatet. – Jeg skulle så gjerne kommet ut i tjeneste igjen. Det var flott, sier 43-åringen, som også var vognfører i Bosnia i 1998 til 1999.

I skrivende stund, 1 og 1/2 år etter har SPK fremdeles ikke utbetalt en krone..

Og så er det min historie..

Jeg har havnet i det jeg kaller ”HV mannens helvete”. Jeg var en aktiv familiemann, ansatt i det sivile som it-konsulent og offiser i et HV-område i F-styrken. Siden min stabsfunksjon har rom for mer aktivitet, ba jeg om å bli sendt på kurs for å kunne bidra mer i opptreningen av mannskapene. Så høsten 2008 dro jeg på instruktørkurs i nærkamp.

Som aktiv sivilist følte jeg meg i ”normal” fysisk form, løp 2-3 mil i uka og trente regelmessig.

Under en markørøvelse gikk det veldig galt og jeg endte opp på sykehus med to skiveprolapser og store smerter i ryggen.

Etter en uke på sykehus ble jeg utskrevet og har siden den gang gått hos fysio-/manuellterapaut, smerteklinikk, hatt to opphold på rehabiliteringssykehus og er fremdeles 100 % sykemeldt. Sterke smertestillende medisiner tas jevnlig, i alt 12-15 hver dag, og livet har rett og slett blitt satt på ”pause” og verden observeres fra sengen. En pause som kan se ut til å bli permanent da en spesialist har erklært meg 15 % medisinsk invalid med ”liten sannsynlighet for bedring”.

Ulykken ble så å si umiddelbart rapportert til NAV som registrerte det som yrkesskade. Skademelding ble oversendt SPK mai 2009.

Nå, over ett år etter skademeldingen og etter at jeg ble nødt til å sette advokat på saken og sende stevning til Oslo tingsrett, erkjenner SPK at min ulykke og skaden er å betrakte som yrkesskade.

Felles for disse historiene er at alle har skjedd mens vi avtjente frivillig tjeneste i Forsvaret.

Felles for oss er at vi hadde staten Norge som garantist for vårt liv og helse.

Felles for oss er at vi har måtte kjempe mot statens forsikringsinstitusjon for våre rettigheter.

Felles for oss er at det norske rettssystem har besluttet at skader under militærtjeneste er å betrakte som yrkesskade (min sak har ikke vært i retten, men SPK er stevnet).

Hvilke ordninger og lover er det som gjelder?

Forsvarsdepartementet skriver på sine sider(http://www.regjeringen.no/nb/dep/fd/dok/lover_regler/reglement/2006/orientering-til-den-skadede.html?id=107665):

HVEM ER YRKESSKADEDEKKET ETTER FOLKETRYGDLOVEN?


Vernepliktige, tjenestepliktige og frivillig tjenestegjørende etter vernepliktsloven, heimevernsloven og lov om sivilforsvaret, er yrkesskadedekket etter folketrygdloven ved enhver skade og sykdom som er påført eller oppstått i tidsrommet fra de møter til tjeneste til de blir dimittert.

RETTIGHETER ETTER LOV AV 16.06.1989 OM YRKESSKADEFORSIKRING


Yrkesskadeforsikringsloven gir arbeidstakere som har fått en yrkesskade rett til erstatning fra arbeidsgiver. Vernepliktige er likestilt med vanlige arbeidstakere. For at Forsvaret skal være ansvarlig, må skaden ha oppstått i tjenesten. Skader oppstått i fritiden gir ikke rett til erstatning. Videre må skaden som hovedregel skyldes en arbeidsulykke for at Forsvaret skal være ansvarlig. Belastningsskader faller normalt utenfor, mens enkelte yrkesrelaterte sykdommer kan regnes som yrkesskade, selv om de ikke skyldes en arbeidsulykke.


Yrkesskadeerstatningen skal dekke det økonomiske tap som er en følge av skaden. Økonomisk tap kan være tapte inntekter og påførte utgifter. Også sannsynlig tap i fremtiden kan erstattes. I tillegg kan det gis erstatning for tapt livsutfoldelse, dersom den varige medisinske invaliditeten er 15% eller høyere.


RETTIGHETER ETTER FORSKRIFT OM UTBETALING AV ENGANGSERSTATNING VED DØDSFALL OG INVALIDITET BLANT PERSONELL SOM AVTJENER VERNEPLIKT MV. AV 22.06.2000.


Stortinget har bestemt at det kan utbetales engangserstatning ved skade-, sykdom- og dødsfallstilfeller som måtte oppstå mellom tiltredelse av tjenesten og dimittering, herunder innkalling- og dimisjonsreisen. Retten til erstatning er uavhengig av om skaden/sykdommen er skjedd under pålagt tjeneste eller i fritiden, men skillet har betydning for erstatningens størrelse samt kravet til størrelsen av den medisinske invaliditet. Ordningen omfattet vernepliktige under førstegangstjenesten, heimevernsøvelser mv. For elever av militære skoler, befal og lotter gjelder særskilte regler.

I overstående henvises det til folketrygdloven og her skrives det:

§ 13-8. Militærpersoner o.a.


Følgende grupper av medlemmer er yrkesskadedekket:


a) vernepliktige og frivillig tjenestegjørende etter lov av 17. juli 1953 nr. 29 om verneplikt,


b) vernepliktige og frivillig tjenestegjørende etter lov av 17. juli 1953 nr. 28 om heimevernet,


...


f) militært personell som deltar i internasjonale fredsoperasjoner,


g) yrkesbefal, kontraktsbefal og vervet personell,


h) personer som etter avtale deltar i Forsvarets tjeneste som lotter.


Medlemmer som nevnt i første ledd bokstavene a til e er yrkesskadedekket ved enhver skade og sykdom som er påført eller oppstått i tidsrommet fra de møter til tjeneste til de blir dimittert.

I klartekst betyr dette at en som er i Forsvarets tjeneste er forsikrings- og lovmessig dekket av

- Engangserstatning for vernepliktige (administrert av Statens Pensjonskasse(SPK))

- Yrkesskadeforsikring (administrert av Statens Pensjonskasse)

- Folketrygden (administrert av NAV)

Folketrygden og NAV er greie å forholde seg til da det er nedfelt i loven at ”..yrkesskadedekket ved enhver skade og sykdom som er påført eller oppstått...” Dette gir deg da rett til gratis helsetjeneste så lenge det er AS Norge som leverer tjenesten, syke- og arbeidsavklaringspenger og uføretjenester hvis det går så galt at man ikke lenger er arbeidsfør i en eller annen prosentandel. Men dette gir et ”minimum” rent økonomisk sett. For min del, som er erklært 15% medisinsk invalid, men er i skrivende stund 100% arbeidsufør, kan se frem til ca. 70.000,- som engangsutbetaling i ménserstatning fra folketrygden. Det er ”prisen” AS Norge setter på min skade, fra skadedag og frem til fylte 80 år, som er forventet levetid. Dette er i og for seg ”uproblematisk”. Liten økonomisk, men lovmessig nedfelt og lite å gjøre med, og er en ”garantert” erstatning.

Det store problemet oppstår når man søker om erstatning fra Statens Pensjonskasse for yrkesskaden. For de er ikke bundet av folketrygdens lovmessighet ved vurdering av skaden, men bundet av sivilrettslige prinsipper i lov om yrkesskadeforsikring. Og da kommer juristenes prinsipprytteri inn på banen.

For det første er det en del kriterier rundt årsakssammenheng mellom plager/skader og hendelse som skal være oppfylt, i tillegg er det tre kriterier i forhold til hvorvidt hendelsen skal kunne karakteriseres som yrkesskade som må være oppfylt

- den må være plutselig og uforutsett

- det må være en ytre påvirkning

- det må være i arbeidstiden under utførelse av arbeid og på arbeidsplassen.

For å finne ut av dette er forsikringsselskapet nødt til å ha en egen utredning. De vil ikke ”blindt” stole på den lovpålagte registreringer til NAV, NAVs vedtak om yrkesskade, medisinske journaler fra første skadebehandler og journaler fra behandlinger i ettertid. Nei, de skal ha tilgang på alle medisinske journaler tilbake til fødselen, innhente likninger 10 år tilbake hos skattevesenet og til slutt ha en spesialistvurdering. I og for seg helt uproblematisk hvis man ikke har noe å skjule, eller synes det er greit at journalposter totalt uvedkommende til skadesaken kommer i 3. parts hender (for eksempel ”Pasienten har gjennomført sterilisering etter en frivillig abort” eller ”Pasienten sliter med en lett depresjon på grunn av seksuell dysfunksjon og resept på Viagra er utstedt og skal testes.”) og potensielt kunne brukes i en rettssak.

Problemet er at saksgangen er så ufattelig treg. I min sak kunne saksgangen vært avkortet med 10 måneder ved å sende meg til en medisinsk spesialist umiddelbart. I andres tilfeller sikkert og. Men som advokat Jan Arhaug, som har representert mange soldater i tilsvarende situasjon sier: ”Med hånden på hjertet kan jeg si at SPK er det tregeste av forsikringsselskapene jeg arbeider med. Det kan ta mange måneder fra du skriver et brev til du får svar. Men så fort stevningen til Oslo tingrett er på plass, da er SPK på banen nesten daglig, sier Arhaug mens han ler og rister på hodet. -Dette skaper flere prosesser og advokater i saker, noe SPK kunne unngått med raskere svar og oppfølging av sine forsikringstakere”, sitat hentet fra artikkel i Forsvarets Forum, http://www.fofo.no/Sl%C3%A5ss+for+sin+skade.b7C_w7jQZc.ips

Så, i tillegg til å slite med en skade skal man altså kjempe mot ”sin egen oppdragsgiver”, Staten for å få den hjelpen man har behov for. I mitt tilfelle var jeg sykemeldt i 12 månder og fikk sykepenger (100%) lønn, men siden jeg fremdeles var arbeidsufør var jeg avhengig av stønad fra folketrygden og ble innvilget Rehabiliteringspenger, nå Arbeidsavklaringspenger. Denne stønaden utgjør 66% av inntekten…

Intensjonen er da at den pliktige yrkesskadeforsikringen skal dekke opp de resterende 34% opp til 100% inntekt som før skaden. Men med SPKs saksbehandling betyr det, som i mitt tilfelle at man går i 12 måneder med 34% redusert inntekt. Og det helt uten skyld i situasjonen. Som familiefar har man jo forpliktelser i form av lån på hus, løpende utgifter som forsikringer, strøm etc. på lik linje som før ulykken.. Heldigvis hadde min bank insistert på at jeg skulle inngå gjeldsforsikring da vi fikk huslån for 11 år siden, noe jeg hadde glemt, og etter en søknad med Navs vedtak om yrkesskade og påfølgende innvilgelse av rehabiliteringspenger, ble det en månedlig skattbar utbetaling vedtatt, ”Uførerente”, av Nordea Liv. Treg saksbehandling?

Hvis man, som i alle de tilfellene jeg kjenner til, ikke orker å kjempe mot SPKs treghet, går man til en advokat og etter hvert sender et søksmål til tingsretten. Hvis det da går så langt at det blir rettssak, har det i de fleste tilfellene blitt dømt i saksøkers favør; SPK taper saken. Men stort sett anker da SPK og fortsetter å kjøre gjennom instans etter instans. I historien om kapteinen som skadet seg i Afghanistan hadde han da kjempet i 6 år, og gjennom to rettssaker hvor han vant begge. Og til slutt valgte SPK å akseptere dommen. Nå er bare spørsmålet ”Hvor lang tid tar det til oppgjøret kommer?”.

I mitt tilfelle er det nå slik at SPK har erkjent at de har et forsikringsansvar i forhold til min yrkesskade. Men de har nå presentert for meg en regning for ”saksomkostninger”. Hvorfor det? Hvis vi går til rettssak vil de jo tape og må betale saksomkostninger..

Hvor mye tid og penger skal egentlig Staten få lov til å kaste bort på usakeligheter og tøys?

Hvorfor er det slik at den norske stat skal løpe fra sitt ansvar når noe går galt?

Har vi gode nok ordninger som ivaretar de av oss som trekker i uniform og gjør en innsats?

Eller skal vi fortsatt ha en ”bruk og kast” mentalitet som ble vist ovenfor krigsseilerne etter 2. Verdenskrig og veteraner fra internasjonale operasjoner med PTSD? Overlatt til seg selv og ”feid under teppet”?

Jeg for min del aksepterer ikke å bli tråkket på når jeg nå ligger, bokstavlig talt, nede for telling!