mandag, desember 13, 2010
tirsdag, oktober 19, 2010
En hilsen fra Côte d'azur..
Da er vi noen dager i Juan-les-Pins.
Fantastisk deilig å reise fra et par minusgrader til noenogtyve i både luft og vann.
Litt bissarr opplevelse å ligge på en solseng i shorts og bar overkropp, jenten som bader i middelhavet noen meter foran meg, og vinterkledde innfødte som mumler og rister på hodet mens de spiser middag to meter bak meg..
Snålt..
Vi var på Marineland på mandag, og skal en tur til Monaco i dag.
Hjemreise er lørdag..
Fantastisk deilig å reise fra et par minusgrader til noenogtyve i både luft og vann.
Litt bissarr opplevelse å ligge på en solseng i shorts og bar overkropp, jenten som bader i middelhavet noen meter foran meg, og vinterkledde innfødte som mumler og rister på hodet mens de spiser middag to meter bak meg..
Snålt..
Vi var på Marineland på mandag, og skal en tur til Monaco i dag.
Hjemreise er lørdag..
søndag, september 19, 2010
Tidsfordriv
I og med at jeg har tid, mulighet og alltid har hatt et ønske om det, har jeg nå begynt å lære meg å spille gitar...
Sitter på pilates-ballen min og klimprer. Til toner av Alf Cranner, Finn Kalvik, Lillebjørn Nilsen et al.
Jeg har på mine eldre dager blitt en melankolsk visesanger med nostalgiske trekk. Og det hjelper ikke særlig når jeg forteller at jeg klimprer på en nylonstrenget gitar.. ;) Visse ting innbyr ikke til annet enn visesang og klassisk gitarspilling.
Jeg spiller bare "ferdigtygget" materiale som jeg finner både her og der, men har også et par prosjekter på egenhånd.. Så får vi se om det blir en video på youtube etterhvert..
Sitter på pilates-ballen min og klimprer. Til toner av Alf Cranner, Finn Kalvik, Lillebjørn Nilsen et al.
Jeg har på mine eldre dager blitt en melankolsk visesanger med nostalgiske trekk. Og det hjelper ikke særlig når jeg forteller at jeg klimprer på en nylonstrenget gitar.. ;) Visse ting innbyr ikke til annet enn visesang og klassisk gitarspilling.
Jeg spiller bare "ferdigtygget" materiale som jeg finner både her og der, men har også et par prosjekter på egenhånd.. Så får vi se om det blir en video på youtube etterhvert..
søndag, september 05, 2010
En sommer er over
Og høsten er her.
Og like sikkert som det er høst er det Åssiden cup i håndball.
Jeg har jo fått æren av å bli med i styret i håndballgruppen, og har da også plikter til å bidra i større grad enn "vanlige" foreldre. Ikke for det, jeg er jo (i hvert fall inntil videre) faglig trener for Sunnivas lag, J00, og således er på trening hver torsdag, så lenge ryggen holder.
I år har vi dessverre kun 55 påmeldte lag, ca. 600 barn i alderen 6 til 16. Og konsekvensen av det er at Drammenshallen med sine 4 baner og gode fasiliteter blir for stor og dyr å leie, så da holdet vi turneringen i "eget hus". Berskaughallen på Åssiden.
Hallen ble åpnet i januar og benyttes av Åssiden videregående (som gymsal), Drammen innebandy og Åssiden IF. Etter det jeg kjenner til er det første gang det er så stort arrangement i hallen og således en nyhet verdt å skrive om. Skulle en tro.
Men neida.
Og like sikkert som det er høst er det Åssiden cup i håndball.
Jeg har jo fått æren av å bli med i styret i håndballgruppen, og har da også plikter til å bidra i større grad enn "vanlige" foreldre. Ikke for det, jeg er jo (i hvert fall inntil videre) faglig trener for Sunnivas lag, J00, og således er på trening hver torsdag, så lenge ryggen holder.
I år har vi dessverre kun 55 påmeldte lag, ca. 600 barn i alderen 6 til 16. Og konsekvensen av det er at Drammenshallen med sine 4 baner og gode fasiliteter blir for stor og dyr å leie, så da holdet vi turneringen i "eget hus". Berskaughallen på Åssiden.
Hallen ble åpnet i januar og benyttes av Åssiden videregående (som gymsal), Drammen innebandy og Åssiden IF. Etter det jeg kjenner til er det første gang det er så stort arrangement i hallen og således en nyhet verdt å skrive om. Skulle en tro.
Men neida.
Nok en gang bekrefter DT at mitt valg om å si opp avisen etter 15 års abonnement var riktig.
Solberg sportsklubb arrangerer Kiwi Solberg CUP med rekordstor påmelding. Fotballen lever blandt barna og, ikke bare i SIF!
Og hva velger dt.no å skrive om?
"To menn fra Solbergelva fikk grunn til å sprette champisen lørdag kveld." I og for seg en grei sak og "gla' nyhet", men "skrivebordsjournalistikk" og telefonarbeid.
"Spisested stengt." Joda, informativ "skrivebordsjournalistikk" hvor alt gjøres via telefonen og gamle bilder blir som nye.
"To mistet lappen." Igjen en sak hvor man ikke trenger å lette på rompa og komme seg ut og se folk i øynene.
"Full på feil felt". Nå begynner jeg å gjenta meg selv her.. Igjen sitter DTs journalist ved skrivebordet med telefonen og politiets logger som viktigste verktøy.
Og en artikkel og bildeserie om 42 deltagere i sportsdans på Gulskogen. Det skal de i det minste ha skryt for å ha laget.
Jeg snakket selv med en journalist/fotograf i Berskaughallen i går, uvisst dog om vedkommende var fra Byavisen (som faktisk er en "skikkelig" lokalavis) eller DT, så jeg vet at "noen" har vært der og tatt en haug med bilder og muligens skrevet noe om arrangementet. Så hvorfor ikke publisere det? Fordi det er lettere å publisere noe fra politiloggene? Ferdig behandlet materiale som publiseres med "klipp og lim" som ikke krever et visst snev av journalistisk preg? Er det virkelig så "farlig" å lette på rompa, komme seg ut og se folk i øynene når du snakker med dem? Er ikke "oppsøkende journalisme" noe verdt lenger?
mandag, juli 12, 2010
Diagnoser, synsing og fakta
Jeg har vel ikke fått "skikkelig" diagnose, men har fått påvist prolapser i TH7/8 og 8/9 samt Modic i TH10. Sliter også med nerve(?)smerte i venstre side av brystet og frem i magen. Problemer med å sitte noe særlig over 20 minutter, ihvertfall hvis jeg skal sitte "behagelig". Jeg kan gå relativt greit (minus de første 100 meterne for de er vooonde) opptil et par tre kilometer. Da er det stopp og ligge er påkrevet. Hvis jeg tøyer denne grensen vet jeg at resten av dagen og dagen etter blir et helvete. Har utviklet er "forkjærlighet" for litt krokete lutende gange da dette gir meg desidert minst smerte.
Nevrologer, ortopeder, fysioterapauter og manuellterapauter er ikke enige om diagnoser, ei heller om behandling. Ortopeder sier "muskelvondt", fysioterapauter er usikre, manuellterapaut sier "modicsmerter er vondt og det er lite vi kan gjøre med det nå, men i fremtiden kanskje" og nevrologen sier "jeg tror at du har fått delvis revet av noen fester til "on/off" musklene i forbindelse med prolapsene dine og arrvev/splinter fra dette påvirker den nerven du sliter med frem i buken".
Men ingen har noen god behandling da ortopeden foreskriver trening, trening og atter trening "gå det av deg" behandling, fyisoterapauten er usikker, manuellterapauten har lagt opp et rolig treningsprogram for trening med ball og ellers sier "lytt til kroppen" og nevrologen sier at "å operere dette ser jeg som ikke ønskelig da sannsynligheten for at jeg blir bra av det er så veldig liten, vi får håpe at du blir bedre av deg selv".
Så da ligger jeg her da. Og knasker smertestillende som drops. Og lytter til kroppen..
Er forresten erklært 15% invalid og havner snart i kategorien "funksjonshemmet"..
Jadda, sånn går nå sommeren.
Nevrologer, ortopeder, fysioterapauter og manuellterapauter er ikke enige om diagnoser, ei heller om behandling. Ortopeder sier "muskelvondt", fysioterapauter er usikre, manuellterapaut sier "modicsmerter er vondt og det er lite vi kan gjøre med det nå, men i fremtiden kanskje" og nevrologen sier "jeg tror at du har fått delvis revet av noen fester til "on/off" musklene i forbindelse med prolapsene dine og arrvev/splinter fra dette påvirker den nerven du sliter med frem i buken".
Men ingen har noen god behandling da ortopeden foreskriver trening, trening og atter trening "gå det av deg" behandling, fyisoterapauten er usikker, manuellterapauten har lagt opp et rolig treningsprogram for trening med ball og ellers sier "lytt til kroppen" og nevrologen sier at "å operere dette ser jeg som ikke ønskelig da sannsynligheten for at jeg blir bra av det er så veldig liten, vi får håpe at du blir bedre av deg selv".
Så da ligger jeg her da. Og knasker smertestillende som drops. Og lytter til kroppen..
Er forresten erklært 15% invalid og havner snart i kategorien "funksjonshemmet"..
Jadda, sånn går nå sommeren.
onsdag, juni 16, 2010
Skadet i tjeneste - godt man er forsikret?
Norge, et av verdens rikeste land. Et av de landene i verden FN rangerer høyest når det gjelder velferd. Og et av de minste landene i verden som er tungt med i verdenspolitikken og som deltar i konflikter og fredsbevarende operasjoner i forholdsvis stor skala. Som USAs president Barack Obama sa det "Norway punches above its weight."
Norske tjenestemenn og -kvinner nyter stor respekt for sin kompetanse og dyktighet i utenlandstjeneste, og representerer flagget og fedrelandet gjennom sin tilstedeværelse bestemt av Storting og Regjering. Ofte er det slik at Norge er et av de første landene som blir spurt om deltagelse i operasjoner. Både for militær og for humanitær støtte.
Innlandstjeneste blir stadig redusert, men de som er aktive, både som stadig tjenestegjørende, grenaderer, førstegangstjeneste eller HV-personell, gjennomfører den tjenesten man blir pålagt eller søker seg til. Ofte som trening til oppdrag i utlandet, eller i et trenings- og utdanningsløp for beskyttelse av Rikets interesser og suverenitetshevdelse.
Militærfaget er ikke som andre aktiviteter og yrker. Det er, nær sagt alltid, en risiko for skader forbundet med det man gjør når man er i tjeneste. Enten man trener ”høyrisiko” i form av taktisk lavtflyving med helikopter eller jagerfly, stridsdriller med skarpe skudd eller ”lavrisiko” type ”adskillelse og sammensetning (ADSAM)” på våpen eller annen utrustning, er det alltid en mulighet for at Murphy’s lover om at ting går galt når man minst venter det slår inn. Og da er det godt å vite at man er i tjeneste for den Norske stat og har gode forskiringer og ordninger som ivaretar soldaten når det er behov for det. Eller er det ikke fullt så enkelt som våre ledende politikere ønsker å tro?
Historier
Følgende historie er hentet fra http://www.lovdata.no/cgi-wift/wiftldles?doc=/app/gratis/www/docroot/lr/lrb/lb-2009-108930.html&emne=afghanistan*%20skade*&
En kaptein i en etterretningsavdeling ble i 2004 deployert til Kabul, Afghanistan. Avdelingens oppgave var å innhente informasjon, på en diskret måte, gjennom samtaler med lokalbefolkningen. Dette ble gjort på den måten at hvert makkerpar, uavhengig av det andre, kjørte til aktuelle steder - til dels langt fra basen - for gjennomføring av slike møter. Det ble benyttet upansret bil, en Toyota Landcruiser. Kapteinen og makker opererte opprinnelig i et område vest for Kabul. Utpå høsten 2004 ble de tildelt et nytt område, sør for Kabul. Området - som lå ganske langt fra basen - ble ansett farligere enn det de tidligere hadde operert i.
Kapteinen og makker drøftet hvordan de skulle forholde seg til den økte risikoen for å bli angrepet. Særlig drøftet de hvordan skytteren enklest skulle kunne skyte mot venstre, ved behov for dette. Problemet er her at sjåføren opptar plassen i venstre forsete. Kapteinen og makkers løsning på dette var at skytteren, ved behov for å skyte mot venstre, skulle kaste seg bakover fra forsetet til baksetet. Tanken var at man fra baksetet hadde uhindret adgang til å skyte fra venstre sidevindu (bakvindu). Når skytteren kastet seg bakover på denne måten, måtte for øvrig tolken kaste seg over i bagasjerommet.
Søndag 14. november 2004 ca. kl. 14, etter en del timers øvelse, ble bilen til kapteinen og makker «angrepet» på en slik måte at de måtte rygge så raskt som mulig bakover, for deretter å tverrvende. På dette tidspunkt var makker sjåfør og kapteinen skytter. Under gjennomføringen av den aktuelle drillen - kaste seg bakover til baksetet - landet kapteinen denne gangen på en uheldig måte og fikk umiddelbart vondt i korsryggen.
Etter retur til basen søkte kapteinen samme kveld legehjelp. I skademelding til folketrygden tre dager senere, 17. november 2004, har legen blant annet skrevet at under den aktuelle drillen « ... slo han nedre del av ryggen mot festeanordninger til sikkerhetsbelta ».
Etter retur til Norge i januar/februar 2005 ble kapteinen på nytt undersøkt av lege. Det ble nå oppdaget at han hadde pådratt seg et stort prolaps i nedre del av ryggen. Det er uomstridt at dette ble påført ved hendelsen 14. november 2004.
Følgende historie er hentet fra http://www.fofo.no/Sl%C3%A5ss+for+sin+skade.b7C_w7jQZc.ips?template=master
Nina Bjørnevik var i tjeneste som vognfører i Afghanistan i 2003. – Jeg løftet en tung kasse opp på en bil da en kraftig eksplosjon inntraff utenfor leiren, foreteller hun. Bjørnevik skvatt, snudde seg og fikk en vridning. Dermed smalt det til i ryggen. Siden har hun vært syk. Seks år etter hendelsen – rett før nyttår i år (2008) – ble hennes rettslige krav om at skaden var en yrkesskade, avgjort av Oslo tingsrett. Det ble full seier til Bjørnevik over SPK. – De bagatelliserte skaden min. De så meg ikke en gang inn i øynene, sier Bjørnevik. Hun mener forsvarsansatte som vurderer sak mot SPK, må belage seg på tøffe og vanskelige runder.
– De skulle jo være mitt forsikringsselskap under Afghanistan oppholdet, men det føltes ikke slik i ettertid. Det ble min kamp mot mitt forsikringsselskap, sier hun.
Nå gjenstår arbeidet med å kreve erstatningsbeløp for tapte inntekter, utlegg og framtidige inntekter, som beregnes etter en uførhetsgrad påvist av ekspert. Bjørnevik selv ønsker ikke å bli ufør – selv om det kan bli resultatet. – Jeg skulle så gjerne kommet ut i tjeneste igjen. Det var flott, sier 43-åringen, som også var vognfører i Bosnia i 1998 til 1999.
I skrivende stund, 1 og 1/2 år etter har SPK fremdeles ikke utbetalt en krone..
Og så er det min historie..
Jeg har havnet i det jeg kaller ”HV mannens helvete”. Jeg var en aktiv familiemann, ansatt i det sivile som it-konsulent og offiser i et HV-område i F-styrken. Siden min stabsfunksjon har rom for mer aktivitet, ba jeg om å bli sendt på kurs for å kunne bidra mer i opptreningen av mannskapene. Så høsten 2008 dro jeg på instruktørkurs i nærkamp.
Som aktiv sivilist følte jeg meg i ”normal” fysisk form, løp 2-3 mil i uka og trente regelmessig.
Under en markørøvelse gikk det veldig galt og jeg endte opp på sykehus med to skiveprolapser og store smerter i ryggen.
Etter en uke på sykehus ble jeg utskrevet og har siden den gang gått hos fysio-/manuellterapaut, smerteklinikk, hatt to opphold på rehabiliteringssykehus og er fremdeles 100 % sykemeldt. Sterke smertestillende medisiner tas jevnlig, i alt 12-15 hver dag, og livet har rett og slett blitt satt på ”pause” og verden observeres fra sengen. En pause som kan se ut til å bli permanent da en spesialist har erklært meg 15 % medisinsk invalid med ”liten sannsynlighet for bedring”.
Ulykken ble så å si umiddelbart rapportert til NAV som registrerte det som yrkesskade. Skademelding ble oversendt SPK mai 2009.
Nå, over ett år etter skademeldingen og etter at jeg ble nødt til å sette advokat på saken og sende stevning til Oslo tingsrett, erkjenner SPK at min ulykke og skaden er å betrakte som yrkesskade.
Felles for disse historiene er at alle har skjedd mens vi avtjente frivillig tjeneste i Forsvaret.
Felles for oss er at vi hadde staten Norge som garantist for vårt liv og helse.
Felles for oss er at vi har måtte kjempe mot statens forsikringsinstitusjon for våre rettigheter.
Felles for oss er at det norske rettssystem har besluttet at skader under militærtjeneste er å betrakte som yrkesskade (min sak har ikke vært i retten, men SPK er stevnet).
Hvilke ordninger og lover er det som gjelder?
Forsvarsdepartementet skriver på sine sider(http://www.regjeringen.no/nb/dep/fd/dok/lover_regler/reglement/2006/orientering-til-den-skadede.html?id=107665):
HVEM ER YRKESSKADEDEKKET ETTER FOLKETRYGDLOVEN?
Vernepliktige, tjenestepliktige og frivillig tjenestegjørende etter vernepliktsloven, heimevernsloven og lov om sivilforsvaret, er yrkesskadedekket etter folketrygdloven ved enhver skade og sykdom som er påført eller oppstått i tidsrommet fra de møter til tjeneste til de blir dimittert.
RETTIGHETER ETTER LOV AV 16.06.1989 OM YRKESSKADEFORSIKRING
Yrkesskadeforsikringsloven gir arbeidstakere som har fått en yrkesskade rett til erstatning fra arbeidsgiver. Vernepliktige er likestilt med vanlige arbeidstakere. For at Forsvaret skal være ansvarlig, må skaden ha oppstått i tjenesten. Skader oppstått i fritiden gir ikke rett til erstatning. Videre må skaden som hovedregel skyldes en arbeidsulykke for at Forsvaret skal være ansvarlig. Belastningsskader faller normalt utenfor, mens enkelte yrkesrelaterte sykdommer kan regnes som yrkesskade, selv om de ikke skyldes en arbeidsulykke.
Yrkesskadeerstatningen skal dekke det økonomiske tap som er en følge av skaden. Økonomisk tap kan være tapte inntekter og påførte utgifter. Også sannsynlig tap i fremtiden kan erstattes. I tillegg kan det gis erstatning for tapt livsutfoldelse, dersom den varige medisinske invaliditeten er 15% eller høyere.
RETTIGHETER ETTER FORSKRIFT OM UTBETALING AV ENGANGSERSTATNING VED DØDSFALL OG INVALIDITET BLANT PERSONELL SOM AVTJENER VERNEPLIKT MV. AV 22.06.2000.
Stortinget har bestemt at det kan utbetales engangserstatning ved skade-, sykdom- og dødsfallstilfeller som måtte oppstå mellom tiltredelse av tjenesten og dimittering, herunder innkalling- og dimisjonsreisen. Retten til erstatning er uavhengig av om skaden/sykdommen er skjedd under pålagt tjeneste eller i fritiden, men skillet har betydning for erstatningens størrelse samt kravet til størrelsen av den medisinske invaliditet. Ordningen omfattet vernepliktige under førstegangstjenesten, heimevernsøvelser mv. For elever av militære skoler, befal og lotter gjelder særskilte regler.
I overstående henvises det til folketrygdloven og her skrives det:
§ 13-8. Militærpersoner o.a.
Følgende grupper av medlemmer er yrkesskadedekket:
a) vernepliktige og frivillig tjenestegjørende etter lov av 17. juli 1953 nr. 29 om verneplikt,
b) vernepliktige og frivillig tjenestegjørende etter lov av 17. juli 1953 nr. 28 om heimevernet,
...
f) militært personell som deltar i internasjonale fredsoperasjoner,
g) yrkesbefal, kontraktsbefal og vervet personell,
h) personer som etter avtale deltar i Forsvarets tjeneste som lotter.
Medlemmer som nevnt i første ledd bokstavene a til e er yrkesskadedekket ved enhver skade og sykdom som er påført eller oppstått i tidsrommet fra de møter til tjeneste til de blir dimittert.
I klartekst betyr dette at en som er i Forsvarets tjeneste er forsikrings- og lovmessig dekket av
- Engangserstatning for vernepliktige (administrert av Statens Pensjonskasse(SPK))
- Yrkesskadeforsikring (administrert av Statens Pensjonskasse)
- Folketrygden (administrert av NAV)
Folketrygden og NAV er greie å forholde seg til da det er nedfelt i loven at ”..yrkesskadedekket ved enhver skade og sykdom som er påført eller oppstått...” Dette gir deg da rett til gratis helsetjeneste så lenge det er AS Norge som leverer tjenesten, syke- og arbeidsavklaringspenger og uføretjenester hvis det går så galt at man ikke lenger er arbeidsfør i en eller annen prosentandel. Men dette gir et ”minimum” rent økonomisk sett. For min del, som er erklært 15% medisinsk invalid, men er i skrivende stund 100% arbeidsufør, kan se frem til ca. 70.000,- som engangsutbetaling i ménserstatning fra folketrygden. Det er ”prisen” AS Norge setter på min skade, fra skadedag og frem til fylte 80 år, som er forventet levetid. Dette er i og for seg ”uproblematisk”. Liten økonomisk, men lovmessig nedfelt og lite å gjøre med, og er en ”garantert” erstatning.
Det store problemet oppstår når man søker om erstatning fra Statens Pensjonskasse for yrkesskaden. For de er ikke bundet av folketrygdens lovmessighet ved vurdering av skaden, men bundet av sivilrettslige prinsipper i lov om yrkesskadeforsikring. Og da kommer juristenes prinsipprytteri inn på banen.
For det første er det en del kriterier rundt årsakssammenheng mellom plager/skader og hendelse som skal være oppfylt, i tillegg er det tre kriterier i forhold til hvorvidt hendelsen skal kunne karakteriseres som yrkesskade som må være oppfylt
- den må være plutselig og uforutsett
- det må være en ytre påvirkning
- det må være i arbeidstiden under utførelse av arbeid og på arbeidsplassen.
For å finne ut av dette er forsikringsselskapet nødt til å ha en egen utredning. De vil ikke ”blindt” stole på den lovpålagte registreringer til NAV, NAVs vedtak om yrkesskade, medisinske journaler fra første skadebehandler og journaler fra behandlinger i ettertid. Nei, de skal ha tilgang på alle medisinske journaler tilbake til fødselen, innhente likninger 10 år tilbake hos skattevesenet og til slutt ha en spesialistvurdering. I og for seg helt uproblematisk hvis man ikke har noe å skjule, eller synes det er greit at journalposter totalt uvedkommende til skadesaken kommer i 3. parts hender (for eksempel ”Pasienten har gjennomført sterilisering etter en frivillig abort” eller ”Pasienten sliter med en lett depresjon på grunn av seksuell dysfunksjon og resept på Viagra er utstedt og skal testes.”) og potensielt kunne brukes i en rettssak.
Problemet er at saksgangen er så ufattelig treg. I min sak kunne saksgangen vært avkortet med 10 måneder ved å sende meg til en medisinsk spesialist umiddelbart. I andres tilfeller sikkert og. Men som advokat Jan Arhaug, som har representert mange soldater i tilsvarende situasjon sier: ”Med hånden på hjertet kan jeg si at SPK er det tregeste av forsikringsselskapene jeg arbeider med. Det kan ta mange måneder fra du skriver et brev til du får svar. Men så fort stevningen til Oslo tingrett er på plass, da er SPK på banen nesten daglig, sier Arhaug mens han ler og rister på hodet. -Dette skaper flere prosesser og advokater i saker, noe SPK kunne unngått med raskere svar og oppfølging av sine forsikringstakere”, sitat hentet fra artikkel i Forsvarets Forum, http://www.fofo.no/Sl%C3%A5ss+for+sin+skade.b7C_w7jQZc.ips
Så, i tillegg til å slite med en skade skal man altså kjempe mot ”sin egen oppdragsgiver”, Staten for å få den hjelpen man har behov for. I mitt tilfelle var jeg sykemeldt i 12 månder og fikk sykepenger (100%) lønn, men siden jeg fremdeles var arbeidsufør var jeg avhengig av stønad fra folketrygden og ble innvilget Rehabiliteringspenger, nå Arbeidsavklaringspenger. Denne stønaden utgjør 66% av inntekten…
Intensjonen er da at den pliktige yrkesskadeforsikringen skal dekke opp de resterende 34% opp til 100% inntekt som før skaden. Men med SPKs saksbehandling betyr det, som i mitt tilfelle at man går i 12 måneder med 34% redusert inntekt. Og det helt uten skyld i situasjonen. Som familiefar har man jo forpliktelser i form av lån på hus, løpende utgifter som forsikringer, strøm etc. på lik linje som før ulykken.. Heldigvis hadde min bank insistert på at jeg skulle inngå gjeldsforsikring da vi fikk huslån for 11 år siden, noe jeg hadde glemt, og etter en søknad med Navs vedtak om yrkesskade og påfølgende innvilgelse av rehabiliteringspenger, ble det en månedlig skattbar utbetaling vedtatt, ”Uførerente”, av Nordea Liv. Treg saksbehandling?
Hvis man, som i alle de tilfellene jeg kjenner til, ikke orker å kjempe mot SPKs treghet, går man til en advokat og etter hvert sender et søksmål til tingsretten. Hvis det da går så langt at det blir rettssak, har det i de fleste tilfellene blitt dømt i saksøkers favør; SPK taper saken. Men stort sett anker da SPK og fortsetter å kjøre gjennom instans etter instans. I historien om kapteinen som skadet seg i Afghanistan hadde han da kjempet i 6 år, og gjennom to rettssaker hvor han vant begge. Og til slutt valgte SPK å akseptere dommen. Nå er bare spørsmålet ”Hvor lang tid tar det til oppgjøret kommer?”.
I mitt tilfelle er det nå slik at SPK har erkjent at de har et forsikringsansvar i forhold til min yrkesskade. Men de har nå presentert for meg en regning for ”saksomkostninger”. Hvorfor det? Hvis vi går til rettssak vil de jo tape og må betale saksomkostninger..
Hvor mye tid og penger skal egentlig Staten få lov til å kaste bort på usakeligheter og tøys?
Hvorfor er det slik at den norske stat skal løpe fra sitt ansvar når noe går galt?
Har vi gode nok ordninger som ivaretar de av oss som trekker i uniform og gjør en innsats?
Eller skal vi fortsatt ha en ”bruk og kast” mentalitet som ble vist ovenfor krigsseilerne etter 2. Verdenskrig og veteraner fra internasjonale operasjoner med PTSD? Overlatt til seg selv og ”feid under teppet”?
Jeg for min del aksepterer ikke å bli tråkket på når jeg nå ligger, bokstavlig talt, nede for telling!
Norske tjenestemenn og -kvinner nyter stor respekt for sin kompetanse og dyktighet i utenlandstjeneste, og representerer flagget og fedrelandet gjennom sin tilstedeværelse bestemt av Storting og Regjering. Ofte er det slik at Norge er et av de første landene som blir spurt om deltagelse i operasjoner. Både for militær og for humanitær støtte.
Innlandstjeneste blir stadig redusert, men de som er aktive, både som stadig tjenestegjørende, grenaderer, førstegangstjeneste eller HV-personell, gjennomfører den tjenesten man blir pålagt eller søker seg til. Ofte som trening til oppdrag i utlandet, eller i et trenings- og utdanningsløp for beskyttelse av Rikets interesser og suverenitetshevdelse.
Militærfaget er ikke som andre aktiviteter og yrker. Det er, nær sagt alltid, en risiko for skader forbundet med det man gjør når man er i tjeneste. Enten man trener ”høyrisiko” i form av taktisk lavtflyving med helikopter eller jagerfly, stridsdriller med skarpe skudd eller ”lavrisiko” type ”adskillelse og sammensetning (ADSAM)” på våpen eller annen utrustning, er det alltid en mulighet for at Murphy’s lover om at ting går galt når man minst venter det slår inn. Og da er det godt å vite at man er i tjeneste for den Norske stat og har gode forskiringer og ordninger som ivaretar soldaten når det er behov for det. Eller er det ikke fullt så enkelt som våre ledende politikere ønsker å tro?
Historier
Følgende historie er hentet fra http://www.lovdata.no/cgi-wift/wiftldles?doc=/app/gratis/www/docroot/lr/lrb/lb-2009-108930.html&emne=afghanistan*%20skade*&
En kaptein i en etterretningsavdeling ble i 2004 deployert til Kabul, Afghanistan. Avdelingens oppgave var å innhente informasjon, på en diskret måte, gjennom samtaler med lokalbefolkningen. Dette ble gjort på den måten at hvert makkerpar, uavhengig av det andre, kjørte til aktuelle steder - til dels langt fra basen - for gjennomføring av slike møter. Det ble benyttet upansret bil, en Toyota Landcruiser. Kapteinen og makker opererte opprinnelig i et område vest for Kabul. Utpå høsten 2004 ble de tildelt et nytt område, sør for Kabul. Området - som lå ganske langt fra basen - ble ansett farligere enn det de tidligere hadde operert i.
Kapteinen og makker drøftet hvordan de skulle forholde seg til den økte risikoen for å bli angrepet. Særlig drøftet de hvordan skytteren enklest skulle kunne skyte mot venstre, ved behov for dette. Problemet er her at sjåføren opptar plassen i venstre forsete. Kapteinen og makkers løsning på dette var at skytteren, ved behov for å skyte mot venstre, skulle kaste seg bakover fra forsetet til baksetet. Tanken var at man fra baksetet hadde uhindret adgang til å skyte fra venstre sidevindu (bakvindu). Når skytteren kastet seg bakover på denne måten, måtte for øvrig tolken kaste seg over i bagasjerommet.
Søndag 14. november 2004 ca. kl. 14, etter en del timers øvelse, ble bilen til kapteinen og makker «angrepet» på en slik måte at de måtte rygge så raskt som mulig bakover, for deretter å tverrvende. På dette tidspunkt var makker sjåfør og kapteinen skytter. Under gjennomføringen av den aktuelle drillen - kaste seg bakover til baksetet - landet kapteinen denne gangen på en uheldig måte og fikk umiddelbart vondt i korsryggen.
Etter retur til basen søkte kapteinen samme kveld legehjelp. I skademelding til folketrygden tre dager senere, 17. november 2004, har legen blant annet skrevet at under den aktuelle drillen « ... slo han nedre del av ryggen mot festeanordninger til sikkerhetsbelta ».
Etter retur til Norge i januar/februar 2005 ble kapteinen på nytt undersøkt av lege. Det ble nå oppdaget at han hadde pådratt seg et stort prolaps i nedre del av ryggen. Det er uomstridt at dette ble påført ved hendelsen 14. november 2004.
Følgende historie er hentet fra http://www.fofo.no/Sl%C3%A5ss+for+sin+skade.b7C_w7jQZc.ips?template=master
Nina Bjørnevik var i tjeneste som vognfører i Afghanistan i 2003. – Jeg løftet en tung kasse opp på en bil da en kraftig eksplosjon inntraff utenfor leiren, foreteller hun. Bjørnevik skvatt, snudde seg og fikk en vridning. Dermed smalt det til i ryggen. Siden har hun vært syk. Seks år etter hendelsen – rett før nyttår i år (2008) – ble hennes rettslige krav om at skaden var en yrkesskade, avgjort av Oslo tingsrett. Det ble full seier til Bjørnevik over SPK. – De bagatelliserte skaden min. De så meg ikke en gang inn i øynene, sier Bjørnevik. Hun mener forsvarsansatte som vurderer sak mot SPK, må belage seg på tøffe og vanskelige runder.
– De skulle jo være mitt forsikringsselskap under Afghanistan oppholdet, men det føltes ikke slik i ettertid. Det ble min kamp mot mitt forsikringsselskap, sier hun.
Nå gjenstår arbeidet med å kreve erstatningsbeløp for tapte inntekter, utlegg og framtidige inntekter, som beregnes etter en uførhetsgrad påvist av ekspert. Bjørnevik selv ønsker ikke å bli ufør – selv om det kan bli resultatet. – Jeg skulle så gjerne kommet ut i tjeneste igjen. Det var flott, sier 43-åringen, som også var vognfører i Bosnia i 1998 til 1999.
I skrivende stund, 1 og 1/2 år etter har SPK fremdeles ikke utbetalt en krone..
Og så er det min historie..
Jeg har havnet i det jeg kaller ”HV mannens helvete”. Jeg var en aktiv familiemann, ansatt i det sivile som it-konsulent og offiser i et HV-område i F-styrken. Siden min stabsfunksjon har rom for mer aktivitet, ba jeg om å bli sendt på kurs for å kunne bidra mer i opptreningen av mannskapene. Så høsten 2008 dro jeg på instruktørkurs i nærkamp.
Som aktiv sivilist følte jeg meg i ”normal” fysisk form, løp 2-3 mil i uka og trente regelmessig.
Under en markørøvelse gikk det veldig galt og jeg endte opp på sykehus med to skiveprolapser og store smerter i ryggen.
Etter en uke på sykehus ble jeg utskrevet og har siden den gang gått hos fysio-/manuellterapaut, smerteklinikk, hatt to opphold på rehabiliteringssykehus og er fremdeles 100 % sykemeldt. Sterke smertestillende medisiner tas jevnlig, i alt 12-15 hver dag, og livet har rett og slett blitt satt på ”pause” og verden observeres fra sengen. En pause som kan se ut til å bli permanent da en spesialist har erklært meg 15 % medisinsk invalid med ”liten sannsynlighet for bedring”.
Ulykken ble så å si umiddelbart rapportert til NAV som registrerte det som yrkesskade. Skademelding ble oversendt SPK mai 2009.
Nå, over ett år etter skademeldingen og etter at jeg ble nødt til å sette advokat på saken og sende stevning til Oslo tingsrett, erkjenner SPK at min ulykke og skaden er å betrakte som yrkesskade.
Felles for disse historiene er at alle har skjedd mens vi avtjente frivillig tjeneste i Forsvaret.
Felles for oss er at vi hadde staten Norge som garantist for vårt liv og helse.
Felles for oss er at vi har måtte kjempe mot statens forsikringsinstitusjon for våre rettigheter.
Felles for oss er at det norske rettssystem har besluttet at skader under militærtjeneste er å betrakte som yrkesskade (min sak har ikke vært i retten, men SPK er stevnet).
Hvilke ordninger og lover er det som gjelder?
Forsvarsdepartementet skriver på sine sider(http://www.regjeringen.no/nb/dep/fd/dok/lover_regler/reglement/2006/orientering-til-den-skadede.html?id=107665):
HVEM ER YRKESSKADEDEKKET ETTER FOLKETRYGDLOVEN?
Vernepliktige, tjenestepliktige og frivillig tjenestegjørende etter vernepliktsloven, heimevernsloven og lov om sivilforsvaret, er yrkesskadedekket etter folketrygdloven ved enhver skade og sykdom som er påført eller oppstått i tidsrommet fra de møter til tjeneste til de blir dimittert.
RETTIGHETER ETTER LOV AV 16.06.1989 OM YRKESSKADEFORSIKRING
Yrkesskadeforsikringsloven gir arbeidstakere som har fått en yrkesskade rett til erstatning fra arbeidsgiver. Vernepliktige er likestilt med vanlige arbeidstakere. For at Forsvaret skal være ansvarlig, må skaden ha oppstått i tjenesten. Skader oppstått i fritiden gir ikke rett til erstatning. Videre må skaden som hovedregel skyldes en arbeidsulykke for at Forsvaret skal være ansvarlig. Belastningsskader faller normalt utenfor, mens enkelte yrkesrelaterte sykdommer kan regnes som yrkesskade, selv om de ikke skyldes en arbeidsulykke.
Yrkesskadeerstatningen skal dekke det økonomiske tap som er en følge av skaden. Økonomisk tap kan være tapte inntekter og påførte utgifter. Også sannsynlig tap i fremtiden kan erstattes. I tillegg kan det gis erstatning for tapt livsutfoldelse, dersom den varige medisinske invaliditeten er 15% eller høyere.
RETTIGHETER ETTER FORSKRIFT OM UTBETALING AV ENGANGSERSTATNING VED DØDSFALL OG INVALIDITET BLANT PERSONELL SOM AVTJENER VERNEPLIKT MV. AV 22.06.2000.
Stortinget har bestemt at det kan utbetales engangserstatning ved skade-, sykdom- og dødsfallstilfeller som måtte oppstå mellom tiltredelse av tjenesten og dimittering, herunder innkalling- og dimisjonsreisen. Retten til erstatning er uavhengig av om skaden/sykdommen er skjedd under pålagt tjeneste eller i fritiden, men skillet har betydning for erstatningens størrelse samt kravet til størrelsen av den medisinske invaliditet. Ordningen omfattet vernepliktige under førstegangstjenesten, heimevernsøvelser mv. For elever av militære skoler, befal og lotter gjelder særskilte regler.
I overstående henvises det til folketrygdloven og her skrives det:
§ 13-8. Militærpersoner o.a.
Følgende grupper av medlemmer er yrkesskadedekket:
a) vernepliktige og frivillig tjenestegjørende etter lov av 17. juli 1953 nr. 29 om verneplikt,
b) vernepliktige og frivillig tjenestegjørende etter lov av 17. juli 1953 nr. 28 om heimevernet,
...
f) militært personell som deltar i internasjonale fredsoperasjoner,
g) yrkesbefal, kontraktsbefal og vervet personell,
h) personer som etter avtale deltar i Forsvarets tjeneste som lotter.
Medlemmer som nevnt i første ledd bokstavene a til e er yrkesskadedekket ved enhver skade og sykdom som er påført eller oppstått i tidsrommet fra de møter til tjeneste til de blir dimittert.
I klartekst betyr dette at en som er i Forsvarets tjeneste er forsikrings- og lovmessig dekket av
- Engangserstatning for vernepliktige (administrert av Statens Pensjonskasse(SPK))
- Yrkesskadeforsikring (administrert av Statens Pensjonskasse)
- Folketrygden (administrert av NAV)
Folketrygden og NAV er greie å forholde seg til da det er nedfelt i loven at ”..yrkesskadedekket ved enhver skade og sykdom som er påført eller oppstått...” Dette gir deg da rett til gratis helsetjeneste så lenge det er AS Norge som leverer tjenesten, syke- og arbeidsavklaringspenger og uføretjenester hvis det går så galt at man ikke lenger er arbeidsfør i en eller annen prosentandel. Men dette gir et ”minimum” rent økonomisk sett. For min del, som er erklært 15% medisinsk invalid, men er i skrivende stund 100% arbeidsufør, kan se frem til ca. 70.000,- som engangsutbetaling i ménserstatning fra folketrygden. Det er ”prisen” AS Norge setter på min skade, fra skadedag og frem til fylte 80 år, som er forventet levetid. Dette er i og for seg ”uproblematisk”. Liten økonomisk, men lovmessig nedfelt og lite å gjøre med, og er en ”garantert” erstatning.
Det store problemet oppstår når man søker om erstatning fra Statens Pensjonskasse for yrkesskaden. For de er ikke bundet av folketrygdens lovmessighet ved vurdering av skaden, men bundet av sivilrettslige prinsipper i lov om yrkesskadeforsikring. Og da kommer juristenes prinsipprytteri inn på banen.
For det første er det en del kriterier rundt årsakssammenheng mellom plager/skader og hendelse som skal være oppfylt, i tillegg er det tre kriterier i forhold til hvorvidt hendelsen skal kunne karakteriseres som yrkesskade som må være oppfylt
- den må være plutselig og uforutsett
- det må være en ytre påvirkning
- det må være i arbeidstiden under utførelse av arbeid og på arbeidsplassen.
For å finne ut av dette er forsikringsselskapet nødt til å ha en egen utredning. De vil ikke ”blindt” stole på den lovpålagte registreringer til NAV, NAVs vedtak om yrkesskade, medisinske journaler fra første skadebehandler og journaler fra behandlinger i ettertid. Nei, de skal ha tilgang på alle medisinske journaler tilbake til fødselen, innhente likninger 10 år tilbake hos skattevesenet og til slutt ha en spesialistvurdering. I og for seg helt uproblematisk hvis man ikke har noe å skjule, eller synes det er greit at journalposter totalt uvedkommende til skadesaken kommer i 3. parts hender (for eksempel ”Pasienten har gjennomført sterilisering etter en frivillig abort” eller ”Pasienten sliter med en lett depresjon på grunn av seksuell dysfunksjon og resept på Viagra er utstedt og skal testes.”) og potensielt kunne brukes i en rettssak.
Problemet er at saksgangen er så ufattelig treg. I min sak kunne saksgangen vært avkortet med 10 måneder ved å sende meg til en medisinsk spesialist umiddelbart. I andres tilfeller sikkert og. Men som advokat Jan Arhaug, som har representert mange soldater i tilsvarende situasjon sier: ”Med hånden på hjertet kan jeg si at SPK er det tregeste av forsikringsselskapene jeg arbeider med. Det kan ta mange måneder fra du skriver et brev til du får svar. Men så fort stevningen til Oslo tingrett er på plass, da er SPK på banen nesten daglig, sier Arhaug mens han ler og rister på hodet. -Dette skaper flere prosesser og advokater i saker, noe SPK kunne unngått med raskere svar og oppfølging av sine forsikringstakere”, sitat hentet fra artikkel i Forsvarets Forum, http://www.fofo.no/Sl%C3%A5ss+for+sin+skade.b7C_w7jQZc.ips
Så, i tillegg til å slite med en skade skal man altså kjempe mot ”sin egen oppdragsgiver”, Staten for å få den hjelpen man har behov for. I mitt tilfelle var jeg sykemeldt i 12 månder og fikk sykepenger (100%) lønn, men siden jeg fremdeles var arbeidsufør var jeg avhengig av stønad fra folketrygden og ble innvilget Rehabiliteringspenger, nå Arbeidsavklaringspenger. Denne stønaden utgjør 66% av inntekten…
Intensjonen er da at den pliktige yrkesskadeforsikringen skal dekke opp de resterende 34% opp til 100% inntekt som før skaden. Men med SPKs saksbehandling betyr det, som i mitt tilfelle at man går i 12 måneder med 34% redusert inntekt. Og det helt uten skyld i situasjonen. Som familiefar har man jo forpliktelser i form av lån på hus, løpende utgifter som forsikringer, strøm etc. på lik linje som før ulykken.. Heldigvis hadde min bank insistert på at jeg skulle inngå gjeldsforsikring da vi fikk huslån for 11 år siden, noe jeg hadde glemt, og etter en søknad med Navs vedtak om yrkesskade og påfølgende innvilgelse av rehabiliteringspenger, ble det en månedlig skattbar utbetaling vedtatt, ”Uførerente”, av Nordea Liv. Treg saksbehandling?
Hvis man, som i alle de tilfellene jeg kjenner til, ikke orker å kjempe mot SPKs treghet, går man til en advokat og etter hvert sender et søksmål til tingsretten. Hvis det da går så langt at det blir rettssak, har det i de fleste tilfellene blitt dømt i saksøkers favør; SPK taper saken. Men stort sett anker da SPK og fortsetter å kjøre gjennom instans etter instans. I historien om kapteinen som skadet seg i Afghanistan hadde han da kjempet i 6 år, og gjennom to rettssaker hvor han vant begge. Og til slutt valgte SPK å akseptere dommen. Nå er bare spørsmålet ”Hvor lang tid tar det til oppgjøret kommer?”.
I mitt tilfelle er det nå slik at SPK har erkjent at de har et forsikringsansvar i forhold til min yrkesskade. Men de har nå presentert for meg en regning for ”saksomkostninger”. Hvorfor det? Hvis vi går til rettssak vil de jo tape og må betale saksomkostninger..
Hvor mye tid og penger skal egentlig Staten få lov til å kaste bort på usakeligheter og tøys?
Hvorfor er det slik at den norske stat skal løpe fra sitt ansvar når noe går galt?
Har vi gode nok ordninger som ivaretar de av oss som trekker i uniform og gjør en innsats?
Eller skal vi fortsatt ha en ”bruk og kast” mentalitet som ble vist ovenfor krigsseilerne etter 2. Verdenskrig og veteraner fra internasjonale operasjoner med PTSD? Overlatt til seg selv og ”feid under teppet”?
Jeg for min del aksepterer ikke å bli tråkket på når jeg nå ligger, bokstavlig talt, nede for telling!
søndag, mai 09, 2010
Forsvar musikken, eller forsvar Forsvaret?
Forsvar musikken!
Under denne tittelen publisert i Aftenposten 14.04.10 skrev Ole Edvard Antonsen, Ingar Bergby, Arvid Engegård, Trond Korsgård, Ole Kristian Ruud - kunstneriske ledere Forsvarets musikk, følgende innlegg.
Jeg er stor tilhenger av korps. Jeg har ikke spilt selv, men har barn som spiller i skolemusikken. Og jeg kan forstå argumentet som "forbilder til de frivillige korpsene" og "er med på å gi Forsvaret et godt omdømme i det sivile samfunn". Jeg er også tilhenger av Forsvaret som "kultur- og tradisjonsbærende institusjon", det være seg militære tradisjoner og kultur eller som her kunstnerisk uttrykk gjennom musikk.
Når det er sagt må jeg også legge til at jeg er stor tilhenger av Forsvarets skarpe ende. Og i dagens pressede økonomiske situasjon ser jeg at det ikke er plass til alt man ønsker seg i grønt/blått. Da må man prioritere og eventuelt kutte ned på enheter og omfordele midler.
I forsvaret er en krone en krone. Så hver krone som ikke brukes på pansring av kjøretøy, riktig PBU (personlig bekledning og utstyr) og trening i forkant som bidrar til å løse oppdragene på en tilfredsstillende måte og berger en soldats liv i Afghanistan, men isteden brukes på tuba - er en krone brukt på tuba. Problemets kjerne - slik jeg leser det - er at det offentlige Norge nok en gang overestimerer hva man har råd til å drive, og følgelig blir nødt til å spare seg til fant. Jeg ser det selv i Heimevernet, der man årlig bruker en milliard på å opprettholde strukturen, men knapt nok har penger til å trene, slik at man får igjen svært lite stridsevne for de investerte midlene.
Og det er nettopp det som er kjernen for Forsvaret, Stridsevnen. I de vanligste diskusjonene i Forsvaret er det "most bang for the buck" som gjelder. Hvor mye ”ild i målet” får man for x antall kroner? I denne diskusjonen er det "mest lyd og kultur for pengene". Og da stiller jeg meg spørsmålet,
"Trenger Forsvaret virkelig å formidle så mye kultur innen et "snevert" interessefelt?"
Selv om det er trist for de ansatte det ville berørt er mitt svar på det spørsmålet "Nei, men vi må formidle litt." Jeg mener at i tillegg til Garden må Forsvaret ha et korps/orkester med profesjonelle heltidsmusikere. Og da mener jeg "ett", ikke "fem". Og da kommer selvfølgelig diskusjonen "Hvilket skal bevares?"
Det er altså 5 profesjonelle korps/orkester i Forsvaret. Gardemusikken (3. Gardekompani som inneholder Musikk-, Signal- og Drilltroppen) er et 6. korps, men disse består av vernepliktige mannskaper som avtjener førstegangstjenesten. Med totalt 6 korps så er det vel nært ett korps pr operativt kompani i Hæren.
Sitat mil.no:
I min verden hvor bevilgningene til Forsvaret i all hovedsak skal prioritere stridende enheter dernest suverenitetshevdelse og til slutt alt annet, ser jeg for meg ett korps basert på profesjonelle utøvere i tillegg til Garden. Jeg vil ikke ta stilling til hvilken sammensetning det "nye" korpset skal ha eller hvilket som skal leve og hvilke som skal avvikles. Bare ytre min mening om at korps er en del av de militære tradisjoner og som må ivaretas. Forsvarets musikk har svært lite med Forsvarets kjernevirksomhet å gjøre og i situasjoner hvor man må kutte så mye at man i realiteten bygger ned Forsvarets stridsevne, er det helt meningsløst at man skal fortsette å bruke midler på så mange korps.
Riktig nok er det lenge siden korpset gikk i første rekke og spilte hymner til inspirasjon for de kjempende soldatene i striden, eller ble brukt som signalbærere for strategiske valg på den samme slagmarken. Men like fullt er det en tradisjon like gammel som andre organiserte militære tradisjoner.
Et militærvesen uten musikkorps er et vesen uten sjel. Et klinisk instrument kun til bruk for den spisse enden. Musikkorps i Forsvaret er like viktig som våre fort og salutteringer hvilke er en hyllest til vår nasjon ved viktige begivenheter. Vi er opptatt av å holde på tradisjoner og dette er en del av dem. Men alt med måte..
Politikerne har ansvaret, skrives det. Ja, de har ansvaret. Ansvaret for å prioritere. Prioritere mellom kultur og stridsevne. Prioritere mellom representasjon og suverenitetshevdelse og sikkerhet. Ansvaret for at musikeren har mulighet til å utøve sitt virke og for å sørge for at de menn og kvinner som i dag er i krig har riktig og tilstrekkelig utrustning til å overleve.
Hva er viktigst?
Under denne tittelen publisert i Aftenposten 14.04.10 skrev Ole Edvard Antonsen, Ingar Bergby, Arvid Engegård, Trond Korsgård, Ole Kristian Ruud - kunstneriske ledere Forsvarets musikk, følgende innlegg.
"Forsvarets fem profesjonelle musikkorps er igjen truet av budsjettnedskjæringer. Til høsten har 153 musikere ikke penger til å spille konserter. Brigader Holmenes skriver i Aftenposten 31. mars at korpsene har hatt et merforbruk i 2009 som må dekkes i år.
Økte rammer.
For de sivile orkestrene og ensemblene i Norge ligger produksjonsmidlene på 20–25 prosent av samlet tildeling, for Forsvarets musikk var marginen i fjor ti prosent, i år er den nede i fem prosent. Dette i kontrast til fjorårets stortingsmelding «Kultur å forsvare» (St.m. 33), der rammene foreslås økt.
Uten musikkfaglig begrunnelse.
Holmenes har uten musikkfaglige begrunnelser bestemt rammer og ambisjoner for korpsene i år. Med hjelp av hvilke rådgivere, med grundig innsikt i norsk kulturliv, er disse beslutningene fattet?
Viktig aktør.
Forsvarets musikk er en viktig aktør i musikklivet: Det er landets største arbeidsplass for profesjonelle blåsere, musikerne er forbilder for store deler av det frivillige musikklivet, og ved sin fleksibilitet treffer korpsene et annet publikum enn de større orkestrene. De turnerer i distriktene og driver oppsøkende virksomhet ved skoler, barnehager og institusjoner.
Allsidig.
Allsidigheten gjør at Forsvarets musikk spiller alt, fra små kammerensembler via større ensembler og storband til fullt korps. Deltagelse ved Forsvarets egne seremonier, konserter for Forsvarets personell og pårørende, julefeiring for soldatene i Afghanistan og Norsk Military Tattoo er blant korpsenes militære oppdrag. Flere Spellemann-nominasjoner og -priser, Årets utøver i Norsk Komponistforening 2008 og positiv presseomtale landet rundt, er med på å gi Forsvaret et godt omdømme i det sivile samfunn.
Troverdighet.
Forsvarets musikk trenger profesjonelle rammebetingelser. Langsiktig planlegging blir umulig når perspektivet bare er inneværende år. For korpsene handler det om troverdighet overfor samarbeidspartnere, for Forsvaret om troverdighet som aktør i kultur- og samfunnslivet.
Tiden er inne for å vurdere alternative forvaltningsformer av Forsvarets musikk, som for eksempel øremerkede midler via forsvarsbudsjettet, en egen stiftelse under Forsvarsdepartementet eller finansiering via Kulturdepartementet. Noen ekstra midler til produksjon gjør korpsene i stand til å spille konserter i hele 2010.
Politikerne har ansvar.
Norske politikere har bestemt at musikken skal bestå, endog øke sitt ambisjonsnivå, og de sitter derfor med nøkkelen til korpsenes fremtid.”
Jeg er stor tilhenger av korps. Jeg har ikke spilt selv, men har barn som spiller i skolemusikken. Og jeg kan forstå argumentet som "forbilder til de frivillige korpsene" og "er med på å gi Forsvaret et godt omdømme i det sivile samfunn". Jeg er også tilhenger av Forsvaret som "kultur- og tradisjonsbærende institusjon", det være seg militære tradisjoner og kultur eller som her kunstnerisk uttrykk gjennom musikk.
Når det er sagt må jeg også legge til at jeg er stor tilhenger av Forsvarets skarpe ende. Og i dagens pressede økonomiske situasjon ser jeg at det ikke er plass til alt man ønsker seg i grønt/blått. Da må man prioritere og eventuelt kutte ned på enheter og omfordele midler.
I forsvaret er en krone en krone. Så hver krone som ikke brukes på pansring av kjøretøy, riktig PBU (personlig bekledning og utstyr) og trening i forkant som bidrar til å løse oppdragene på en tilfredsstillende måte og berger en soldats liv i Afghanistan, men isteden brukes på tuba - er en krone brukt på tuba. Problemets kjerne - slik jeg leser det - er at det offentlige Norge nok en gang overestimerer hva man har råd til å drive, og følgelig blir nødt til å spare seg til fant. Jeg ser det selv i Heimevernet, der man årlig bruker en milliard på å opprettholde strukturen, men knapt nok har penger til å trene, slik at man får igjen svært lite stridsevne for de investerte midlene.
Og det er nettopp det som er kjernen for Forsvaret, Stridsevnen. I de vanligste diskusjonene i Forsvaret er det "most bang for the buck" som gjelder. Hvor mye ”ild i målet” får man for x antall kroner? I denne diskusjonen er det "mest lyd og kultur for pengene". Og da stiller jeg meg spørsmålet,
"Trenger Forsvaret virkelig å formidle så mye kultur innen et "snevert" interessefelt?"
Selv om det er trist for de ansatte det ville berørt er mitt svar på det spørsmålet "Nei, men vi må formidle litt." Jeg mener at i tillegg til Garden må Forsvaret ha et korps/orkester med profesjonelle heltidsmusikere. Og da mener jeg "ett", ikke "fem". Og da kommer selvfølgelig diskusjonen "Hvilket skal bevares?"
Det er altså 5 profesjonelle korps/orkester i Forsvaret. Gardemusikken (3. Gardekompani som inneholder Musikk-, Signal- og Drilltroppen) er et 6. korps, men disse består av vernepliktige mannskaper som avtjener førstegangstjenesten. Med totalt 6 korps så er det vel nært ett korps pr operativt kompani i Hæren.
Sitat mil.no:
FMKN ble opprettet i 1911. Det er det yngste og nordligste av Forsvarets fem profesjonelle musikkorps, og holder til i Harstad. I et normalår holder ensemblet ukentlige konserter og turnerer i inn- og utland. Forsvarets musikkorps Nord-Norge er, som navnet tilsier, først og fremst et korps for Norges nordligste landsdel.Sitat mil.no:
FSMKSitat mil.no:
Forsvarets stabsmusikkorps er blant landets eldste kulturinstitusjoner og er Norges største profesjonelle blåseorkester med 39 fast ansatte musikere. FSMK er Forsvarets viktigste representasjonsorkester i Oslo.
FMKVSitat mil.no:
Forsvarets musikkorps Vestlandet (FMKV), kjent i lokalbefolkningen som "Divisjonsmusikken" er et av Forsvarets fem profesjonelle ensembler. Korpset har røtter tilbake til 1792 og består i dag av 28 topp høgskoleutdannete musikere.
KNMMSitat mil.no:
Kongelige norske marines musikkorps, eller Marinemusikken, er ett av fem helprofesjonelle militærkorps i Forsvarets musikk. Korpset kombinerer militære tradisjoner med utadrettet musikkformidling og gjester jevnlig flere festivaler rundt om i landet.
LFMKJeg ser for meg en veldig diskusjon om hvem som er best, eldst, viktigst etc. ved en utvelgelse om man går til det skritt å legge ned deler av virksomheten, men det er i hovedsak "uvesentlig". Like uvesentlig som i alle andre diskusjoner om nedleggelse av avdelinger i Forsvaret. Spørsmålet er først og fremt "Skal musikk være en del av tradisjonene i Forsvaret eller ikke?" Dernest er spørsmålet eventuelt "Hvor mange korps, alternativt hvor stort og hvor skal det være lokalisert?"
Luftforsvarets musikkorps holder til i Trondheim og er ett av Forsvarets fem profesjonelle musikkorps. I tillegg til våre militære oppdrag spiller vi årlig rundt 100 konserter for vårt sivile publikum. LFMK holder et høyt kunstnerisk nivå og våre 28 musikere behersker de fleste genre.
I min verden hvor bevilgningene til Forsvaret i all hovedsak skal prioritere stridende enheter dernest suverenitetshevdelse og til slutt alt annet, ser jeg for meg ett korps basert på profesjonelle utøvere i tillegg til Garden. Jeg vil ikke ta stilling til hvilken sammensetning det "nye" korpset skal ha eller hvilket som skal leve og hvilke som skal avvikles. Bare ytre min mening om at korps er en del av de militære tradisjoner og som må ivaretas. Forsvarets musikk har svært lite med Forsvarets kjernevirksomhet å gjøre og i situasjoner hvor man må kutte så mye at man i realiteten bygger ned Forsvarets stridsevne, er det helt meningsløst at man skal fortsette å bruke midler på så mange korps.
Riktig nok er det lenge siden korpset gikk i første rekke og spilte hymner til inspirasjon for de kjempende soldatene i striden, eller ble brukt som signalbærere for strategiske valg på den samme slagmarken. Men like fullt er det en tradisjon like gammel som andre organiserte militære tradisjoner.
Et militærvesen uten musikkorps er et vesen uten sjel. Et klinisk instrument kun til bruk for den spisse enden. Musikkorps i Forsvaret er like viktig som våre fort og salutteringer hvilke er en hyllest til vår nasjon ved viktige begivenheter. Vi er opptatt av å holde på tradisjoner og dette er en del av dem. Men alt med måte..
Politikerne har ansvaret, skrives det. Ja, de har ansvaret. Ansvaret for å prioritere. Prioritere mellom kultur og stridsevne. Prioritere mellom representasjon og suverenitetshevdelse og sikkerhet. Ansvaret for at musikeren har mulighet til å utøve sitt virke og for å sørge for at de menn og kvinner som i dag er i krig har riktig og tilstrekkelig utrustning til å overleve.
Hva er viktigst?
søndag, april 04, 2010
Påske - fri til å gjøre det man vil?
1. påskedag i en tradisjonell "Hedemarksk" by-påske. Eller, ikke fullt så tradisjonell alikevel. Vi pleier enten å reise en tur til København eller å dra på museer i Oslo. Alt for å "aktivisere oss" og ikke minst ungene.
Men denne påsken har altså ikke vært like aktiv som vanlig. Og det har gitt oss tid. Tid til refleksjoner. Tid til å være sammen. Tid til "å kjenne litt på seg selv".
Tid til å finne ut at man trives.
Riktig nok er det ting man ville hatt bedre, men livet er i grunnen helt greit. Ikke topp og ikke bunn, men helt all-right. Godt nok for meg. Nå.
Det er mulig at jeg er i ferd med å bli voksen, men det er en del ting jeg føler at "dagens unge" mangler. Nettopp det å kunne si "godt nok for meg".
I dag skal alt være tipp-topp. Det beste. Det dyreste. Alle skal rett inn i lederstillinger eller høyprofilerte topplønnet konsulentstillinger. Skal kunne stille krav til alle andre, men godtar ikke noen krav selv.
Hvorfor er det slik? Hvorfor skal man ikke lære å krabbe før man forventer å kunne gå? Hvorfor ikke lære å omsette teori til praksis før det forventes at man skal løse de mest intrikate problemstillingene?
For mange år siden lærte jeg at det er langt mellom teori og praksis, og det merker man ofte, hvis jag skal tro mine håndtverkervenner, hos ingeniører, sivilingeniører, arkitekter og sist, men ikke mins sivilarkitekter. Folk som har gått mange år på skolen og lært mange fine ting teoretisk, men som knapt nok har sett en hammer eller skiftenøkkel i virksomhet. De er sikkert flinke til å løse likninger med både tre og fire ukjente, men å se hvordan konstruksjoner fungerer i praksis er visst vanskelig..
Jaja, begynner vel å bli gammel jeg..
Men denne påsken har altså ikke vært like aktiv som vanlig. Og det har gitt oss tid. Tid til refleksjoner. Tid til å være sammen. Tid til "å kjenne litt på seg selv".
Tid til å finne ut at man trives.
Riktig nok er det ting man ville hatt bedre, men livet er i grunnen helt greit. Ikke topp og ikke bunn, men helt all-right. Godt nok for meg. Nå.
Det er mulig at jeg er i ferd med å bli voksen, men det er en del ting jeg føler at "dagens unge" mangler. Nettopp det å kunne si "godt nok for meg".
I dag skal alt være tipp-topp. Det beste. Det dyreste. Alle skal rett inn i lederstillinger eller høyprofilerte topplønnet konsulentstillinger. Skal kunne stille krav til alle andre, men godtar ikke noen krav selv.
Hvorfor er det slik? Hvorfor skal man ikke lære å krabbe før man forventer å kunne gå? Hvorfor ikke lære å omsette teori til praksis før det forventes at man skal løse de mest intrikate problemstillingene?
For mange år siden lærte jeg at det er langt mellom teori og praksis, og det merker man ofte, hvis jag skal tro mine håndtverkervenner, hos ingeniører, sivilingeniører, arkitekter og sist, men ikke mins sivilarkitekter. Folk som har gått mange år på skolen og lært mange fine ting teoretisk, men som knapt nok har sett en hammer eller skiftenøkkel i virksomhet. De er sikkert flinke til å løse likninger med både tre og fire ukjente, men å se hvordan konstruksjoner fungerer i praksis er visst vanskelig..
Jaja, begynner vel å bli gammel jeg..
tirsdag, mars 16, 2010
Arbeid og tilhørighet..
Jeg er nå inne i en ny fase, "Tilbake til arbeidslivet"!
Etter nær 18 måneder med behandlinger, trening og "ta vare på meg selv-tid" så har jeg nå fått en veldig god avtale med Energiselskapet Buskerud AS. De vi hjelpe meg tilbake i arbeid. Fantastisk flott at bedrifter ser at vi "lettere" ødelagte har noe å bidra med. Og at jeg kan få bidra når jeg kan.. Hvis jeg er dårligere en dag så trenger jeg ikke å komme. Hvis jeg er bedre en uke så kan jeg komme oftere. Alt på mine premisser! Fantastisk!
Foreløpig ser jeg at jeg ikke holder ut mer enn 3 timer om dagen et par tre dager i uken. Men det er en start! Blir spennende å se hvordan dette blir på sikt.
Alle de som har dårlige erfaringer med sin NAV veileder lurer jeg virkelig på.. Selv har jeg hatt tre forskjellige, og er topp fornøyd med dem alle! Med litt smidighet og åpen innstilling kommer man langt..
Men det er utrolig tilfredsstillende å være tilbake i et fellesskap igjen. Selv om jeg ikke bidrar med så veldig mye foreløpig så er det deilig å vite at man skal på jobb igjen. I hvertfall innimellom..
Etter nær 18 måneder med behandlinger, trening og "ta vare på meg selv-tid" så har jeg nå fått en veldig god avtale med Energiselskapet Buskerud AS. De vi hjelpe meg tilbake i arbeid. Fantastisk flott at bedrifter ser at vi "lettere" ødelagte har noe å bidra med. Og at jeg kan få bidra når jeg kan.. Hvis jeg er dårligere en dag så trenger jeg ikke å komme. Hvis jeg er bedre en uke så kan jeg komme oftere. Alt på mine premisser! Fantastisk!
Foreløpig ser jeg at jeg ikke holder ut mer enn 3 timer om dagen et par tre dager i uken. Men det er en start! Blir spennende å se hvordan dette blir på sikt.
Alle de som har dårlige erfaringer med sin NAV veileder lurer jeg virkelig på.. Selv har jeg hatt tre forskjellige, og er topp fornøyd med dem alle! Med litt smidighet og åpen innstilling kommer man langt..
Men det er utrolig tilfredsstillende å være tilbake i et fellesskap igjen. Selv om jeg ikke bidrar med så veldig mye foreløpig så er det deilig å vite at man skal på jobb igjen. I hvertfall innimellom..
lørdag, mars 06, 2010
Hjernevask
Har akkurat lest siste utspill på Harald Eias tv-program i dagens Dagbladet.no. Som "vanlig dødelig" og agnostiker må jeg si at det er fornøyelig å følge med når kanonene tordner.
Og jeg tenker litt på meg selv, min familie og min "fornuft" i denne debatten. Hva tror jeg? Hva kjenner jeg til?
Vel, en liten historie først. Min førstefødte (født i mars 2000) skulle få sin første julegave. Jeg var fast bestemt på at mine barn ikke skulle føres inn i stereotype kjønnsroller og jeg var ute etter "kjønnsnøytrale" leker. Og for å være sikker på at det var en leke som det ville bli lekt med var hun selvfølgelig med for å teste. Biler, kjøkkenleketing, hester og hunder ble vist frem uten nevneverdig respons. Håpløst.. Bare for moro skyld gikk vi inn i dukkeavdelingen og fant frem en Babyborn-dukke. Og her lente hun seg frem mot dukken og plasserte et skikkelig vått kyss på kinnet dens! Far var solgt. Jenter leker med dukker, gutter med biler. Case closed.
Når nummer to dukket opp tenkte jeg litt i samme baner, men noe liknende skjedde. Min mening var nå gjort opp. Jenter leker virkelig med dukker og gutter med biler, pistoler og sverd. Case solid closed!
Når jeg nå leser de forskjellige "religioners" innlegg i debatten etter første episode i Eias populærvitenskaplige tv-program klarer jeg ikke å unngå å tenke:
"Kan man kategorisk gjensidig utelukke de forskjellige synene? Kan man virkelig si at enten er det kun biologi og arv som styrer, eller så er det miljø eller kultur som styrer?"
Jeg kan ikke unngå å trekke paralellen til religion jeg da. Blir det ikke litt som å slå fast at det ikke eksisterer noen Gud? Vi har ingen vitenskapelige beviser for at han/hun eksisterer. Og forskning viser med all sannsynlighet at jorden er skapt gjennom utallige år med tilfeldigheter og naturlig utvikling. Hvordan vet vi med sikkerhet at det ikke finnes noen Gud? Hvordan vet vi med sikkerhet at kjønnsforskjellene ikke har noe med biologi å gjøre? Og hvis vi kan bevise at det ikke eksisiterer noen Gud, hvorfor er de fleste mennesker på jorden religiøse og tror på en Gud?
Jeg synes det er naivt jeg. Å kategorisk utelukke noen muligheter betyr jo at man er selektiv i sine vurderinger og er det riktig forskning? Jeg vet jo at man er nødt til å avgrense sitt forskningsområde, men å totalt utelukke elementer som ikke passer inn og omtale de som "uvesentligheter" er vel, arogant og overklassetenking?
Mine 2 øre i denne debatten er at jeg tror at det er en god miks av biologi, arv, kultur og miljø. Prosentvis inndelig vil jeg ikke begi meg inn på, men at biologi og arv er to veldig viktige faktorer kommer man nok ikke utenom.
Og jeg tenker litt på meg selv, min familie og min "fornuft" i denne debatten. Hva tror jeg? Hva kjenner jeg til?
Vel, en liten historie først. Min førstefødte (født i mars 2000) skulle få sin første julegave. Jeg var fast bestemt på at mine barn ikke skulle føres inn i stereotype kjønnsroller og jeg var ute etter "kjønnsnøytrale" leker. Og for å være sikker på at det var en leke som det ville bli lekt med var hun selvfølgelig med for å teste. Biler, kjøkkenleketing, hester og hunder ble vist frem uten nevneverdig respons. Håpløst.. Bare for moro skyld gikk vi inn i dukkeavdelingen og fant frem en Babyborn-dukke. Og her lente hun seg frem mot dukken og plasserte et skikkelig vått kyss på kinnet dens! Far var solgt. Jenter leker med dukker, gutter med biler. Case closed.
Når nummer to dukket opp tenkte jeg litt i samme baner, men noe liknende skjedde. Min mening var nå gjort opp. Jenter leker virkelig med dukker og gutter med biler, pistoler og sverd. Case solid closed!
Når jeg nå leser de forskjellige "religioners" innlegg i debatten etter første episode i Eias populærvitenskaplige tv-program klarer jeg ikke å unngå å tenke:
"Kan man kategorisk gjensidig utelukke de forskjellige synene? Kan man virkelig si at enten er det kun biologi og arv som styrer, eller så er det miljø eller kultur som styrer?"
Jeg kan ikke unngå å trekke paralellen til religion jeg da. Blir det ikke litt som å slå fast at det ikke eksisterer noen Gud? Vi har ingen vitenskapelige beviser for at han/hun eksisterer. Og forskning viser med all sannsynlighet at jorden er skapt gjennom utallige år med tilfeldigheter og naturlig utvikling. Hvordan vet vi med sikkerhet at det ikke finnes noen Gud? Hvordan vet vi med sikkerhet at kjønnsforskjellene ikke har noe med biologi å gjøre? Og hvis vi kan bevise at det ikke eksisiterer noen Gud, hvorfor er de fleste mennesker på jorden religiøse og tror på en Gud?
Jeg synes det er naivt jeg. Å kategorisk utelukke noen muligheter betyr jo at man er selektiv i sine vurderinger og er det riktig forskning? Jeg vet jo at man er nødt til å avgrense sitt forskningsområde, men å totalt utelukke elementer som ikke passer inn og omtale de som "uvesentligheter" er vel, arogant og overklassetenking?
Mine 2 øre i denne debatten er at jeg tror at det er en god miks av biologi, arv, kultur og miljø. Prosentvis inndelig vil jeg ikke begi meg inn på, men at biologi og arv er to veldig viktige faktorer kommer man nok ikke utenom.
mandag, februar 15, 2010
Tanker om ting
Jeg synes det er ganske utrolig at vi mennesker klarer å forlate vår egen planet. Ikke bare sende tekniske innretninger ut i "ingenmannsland", men faktisk sende mennesker opp i verdensrommet for så å få de ned igjen uskadet. Jeg mener det er en av menneskehetens største ingeniørkunster.Jeg drømte at vår Herre var en pode med reven brok og skrubbsår på hver legg
Jeg så ham klinke kule med vår klode i muntre sprett mot universets vegg
Han klinket han var glad og det var sommer og solen tente lyn i farget glass.
Og tusen kloder rislet fra han lommer for i vår Herres lommer er det plass.
Og klodene fikk danse, sveve, trille til glede for hans hjerte og hans syn.
Så ble han distrahert, og glemte spillet En sommerfugl strøk vingen mot hans bryn!
Å for en dag å fange sommerfugler! Det vakreste av alt han hadde skapt.
På marken lå Vårherres klinkekuler og følte seg alene og fortapt.
Erik Bye
Man kan ramse opp mange store mennesker opp gjennom historien. Begivenheter like så. Men det er vel få begivenheter som kan sidestilles med landingen etter historiens første vellykkede besøk til et annet himmellegme.
Racet for å erobre verdensrommet har gitt oss nye dingser og dippedutter og nye måter å leve våre liv. Internett, blogging, datamaskiner, kort sagt den digitale hverdagen kan jeg vanskelig forestille meg som like velutviklet uten romfarten. Nye legeringer og materialer til bruk i fly, biler og byggningsindustrien.. At vi hadde hatt den samme hverdagen som i dag tror jeg neppe..
Men hvor hadde vi vært mellommenneskelig? Hadde vi hatt de samme konfliktene i verden? Hadde vi kriget like mye? Hadde vi hatt de samme miljøutfordringene?
Uansett, jeg kikker opp på himmelen og tenker "Den som kunne oppleve det å sveve rundt der oppe i en hastighet av 28.000 km/t og kikke ned på jorden..."
torsdag, februar 11, 2010
Sort på hvitt..
Jaja, da kom det melding gitt..
Som varslet så blir det redusert trening i 2010. Og dette medfører at (mitt estimat) mellom 200 og 400 av totalt ca. 8000 soldater i HV-03 blir trenet i år. Jeg antar videre at rundt 1000-1500 ble trenet i 2009 og 1500-2000 i 2008. Ikke bare F-styrken er berørt, men også den prioriterte "skarpe" Innsatsstyrken Gunnerside er også berørt. Avlyste treninger og kadreøvelser er resultatet for de som skulle være FVs spydspiss. All den tid jeg tilhører en "prioritert" avdeling i F-styrken blir det interessant å se hvorvidt det dumper noen innkalling ned i postkassen min i løpet av året.
F-styrketrening 2010
Ikke alle områdene vil få anledning til å trene og øve i 2010. Innkalling til F-trening i 2010 vil bli styrt av Områdesjefene og deres P- offiserer. Den som skal trenes vil bli kontaktet av disse.
Som varslet så blir det redusert trening i 2010. Og dette medfører at (mitt estimat) mellom 200 og 400 av totalt ca. 8000 soldater i HV-03 blir trenet i år. Jeg antar videre at rundt 1000-1500 ble trenet i 2009 og 1500-2000 i 2008. Ikke bare F-styrken er berørt, men også den prioriterte "skarpe" Innsatsstyrken Gunnerside er også berørt. Avlyste treninger og kadreøvelser er resultatet for de som skulle være FVs spydspiss. All den tid jeg tilhører en "prioritert" avdeling i F-styrken blir det interessant å se hvorvidt det dumper noen innkalling ned i postkassen min i løpet av året.
mandag, februar 08, 2010
Vinter - brrrrr
Godt nytt år!
Jula har kommet og jula har gått.
Nytt år med mer eller mindre gode forsetter som brytes over en lav sko.
Selv hadde jeg forsett om å bli en bedre blogger. Både i kvantitet og kvalitet. Resultat? Se linje 3...
Mangt å skrive om har passert, men nå er jeg mest opptat av forfallet i Forsvaret. I mitt innlegg 20. oktober 2009 tok jeg opp problematikken rundt dette og den styrte avviklingen av Forsvaret. Og nå begynner stadig tjenestegjørende å snakke åpent om situasjonen, sett innenfra.
Det å snakke om Forsvaret er en hårfin balanse. Man må balansere mellom hva det offentlige har krav på / bør vite og gradert / strategisk informasjon som potensielle motstender(e) kan dra nytte av. Men det er ganske naturlig å tro at andre etteretningsorganisasjoner allerede kjenner til den situasjonen Norges forsvar befinner seg i. Og de vet at som et politisk verktøy er dessverre dette forsvaret nå lite troverdig.
Med stadig reduserte rammer for tilfredsstillende trening i f.eks. HV går verdifull kompetanse til spille. I-styrken må redusere treningsomfanget. I to år på rad har kun prioriterte avdelinger i F-styrken trent. Kun befal og spesialister. Mangel på samtrening betyr at alt vi har lagt ned i trening i perioden 2005 - 2008 er forgjeves. Vi må begynne på bunn igjen. Hvis vi har noe å begynne med. Motivasjonen som var der for 3-4 år siden forvitrer. Samholdet blir borte. Som en "kollega" sa det: "Prøvde å få noe på kurs i år. De fleste som jeg spurte sa: Hvorfor? Vi trener jo ikke uansett. Mye motivasjon som var der for 3-4 år siden er gått rett i dass. Det triste er at neste år når jeg møter troppen for første gang på over tre år, må vi begynne på scratch. Kontinuiteten på treningen er gått fløyten. Og blir enden på visa at vi etter den treningen må ut i ett eller flere "hvileår" til kommer det til å stå JÆVLA dårlig til med beredskapen her i landet. Tapt kompetanse. Tapt forsvarsevne. Tapt troverdighet."
For HV ble det i 2008 noe redusert trening på grunn av økonomiske rammer. 2009 blir omtalt som et "unntaksår". 2010 blir et "omstillingsår", 2011 blir "oppbyggingsår"og 2012 blir "normalt". Til hvilken pris? Alt kan ikke måles i kroner og øre. Faktorer som motivasjon, kompetanse og kontinuitet kan ikke måles. Den kan bare uttrykkes verbalt. Og kansje det er nettop det vi må gjøre? Uttrykke vår skepsis, våre bekymringer og harme over det vi ser?
Det er begrenset hvor mange ganger regjering og forsvarssjefen kan bruke ordene omstillinger, reformer og unntaksår før de må innrømme en styrt avvikling av heimevernet og en generell nedbemanning av Forsvaret i sin helhet. For det er det det i realiteten er.
Heimevernet skal ha det territorielle ansvar for Kongeriket Norge, mens hæren er vårt landforsvar. Luftforsvaret skal hevde vår suverenitet i luftrommet og Sjøforsvaret skal vise tilstedeværelse på vår kontinentalsokkel. Alle ligger nede med brukket rygg snart.
Skadene begynner å nærme seg uopprettelig. Snart er vi i en situasjon der det å bygge opp igjen noe troverdig i en krisetid er en uoverkommelig oppgave.
Vi har ingen umiddelbare fiender slik verdensbildet er i dag. Men som Gerhardsen sa "Bygg ikke det du trenger idag, bygg for det du trenger om 25 år." En fremsynt mann som har et veldig godt poeng. Hvem vet hvordan verdensbildet ser ut om 25 år? Tør vi ta sjangsen på at "tradisjonelt godt norsk diplomati" klarer å holde oss unna konflikter i fremtiden?
Jeg tør ikke..
Jula har kommet og jula har gått.
Nytt år med mer eller mindre gode forsetter som brytes over en lav sko.
Selv hadde jeg forsett om å bli en bedre blogger. Både i kvantitet og kvalitet. Resultat? Se linje 3...
Mangt å skrive om har passert, men nå er jeg mest opptat av forfallet i Forsvaret. I mitt innlegg 20. oktober 2009 tok jeg opp problematikken rundt dette og den styrte avviklingen av Forsvaret. Og nå begynner stadig tjenestegjørende å snakke åpent om situasjonen, sett innenfra.
Det å snakke om Forsvaret er en hårfin balanse. Man må balansere mellom hva det offentlige har krav på / bør vite og gradert / strategisk informasjon som potensielle motstender(e) kan dra nytte av. Men det er ganske naturlig å tro at andre etteretningsorganisasjoner allerede kjenner til den situasjonen Norges forsvar befinner seg i. Og de vet at som et politisk verktøy er dessverre dette forsvaret nå lite troverdig.
Med stadig reduserte rammer for tilfredsstillende trening i f.eks. HV går verdifull kompetanse til spille. I-styrken må redusere treningsomfanget. I to år på rad har kun prioriterte avdelinger i F-styrken trent. Kun befal og spesialister. Mangel på samtrening betyr at alt vi har lagt ned i trening i perioden 2005 - 2008 er forgjeves. Vi må begynne på bunn igjen. Hvis vi har noe å begynne med. Motivasjonen som var der for 3-4 år siden forvitrer. Samholdet blir borte. Som en "kollega" sa det: "Prøvde å få noe på kurs i år. De fleste som jeg spurte sa: Hvorfor? Vi trener jo ikke uansett. Mye motivasjon som var der for 3-4 år siden er gått rett i dass. Det triste er at neste år når jeg møter troppen for første gang på over tre år, må vi begynne på scratch. Kontinuiteten på treningen er gått fløyten. Og blir enden på visa at vi etter den treningen må ut i ett eller flere "hvileår" til kommer det til å stå JÆVLA dårlig til med beredskapen her i landet. Tapt kompetanse. Tapt forsvarsevne. Tapt troverdighet."
For HV ble det i 2008 noe redusert trening på grunn av økonomiske rammer. 2009 blir omtalt som et "unntaksår". 2010 blir et "omstillingsår", 2011 blir "oppbyggingsår"og 2012 blir "normalt". Til hvilken pris? Alt kan ikke måles i kroner og øre. Faktorer som motivasjon, kompetanse og kontinuitet kan ikke måles. Den kan bare uttrykkes verbalt. Og kansje det er nettop det vi må gjøre? Uttrykke vår skepsis, våre bekymringer og harme over det vi ser?
Det er begrenset hvor mange ganger regjering og forsvarssjefen kan bruke ordene omstillinger, reformer og unntaksår før de må innrømme en styrt avvikling av heimevernet og en generell nedbemanning av Forsvaret i sin helhet. For det er det det i realiteten er.
Heimevernet skal ha det territorielle ansvar for Kongeriket Norge, mens hæren er vårt landforsvar. Luftforsvaret skal hevde vår suverenitet i luftrommet og Sjøforsvaret skal vise tilstedeværelse på vår kontinentalsokkel. Alle ligger nede med brukket rygg snart.
Skadene begynner å nærme seg uopprettelig. Snart er vi i en situasjon der det å bygge opp igjen noe troverdig i en krisetid er en uoverkommelig oppgave.
Vi har ingen umiddelbare fiender slik verdensbildet er i dag. Men som Gerhardsen sa "Bygg ikke det du trenger idag, bygg for det du trenger om 25 år." En fremsynt mann som har et veldig godt poeng. Hvem vet hvordan verdensbildet ser ut om 25 år? Tør vi ta sjangsen på at "tradisjonelt godt norsk diplomati" klarer å holde oss unna konflikter i fremtiden?
Jeg tør ikke..
Abonner på:
Innlegg (Atom)