Tanker om ting

Jeg drømte at vår Herre var en pode med reven brok og skrubbsår på hver legg
Jeg så ham klinke kule med vår klode i muntre sprett mot universets vegg
Han klinket han var glad og det var sommer og solen tente lyn i farget glass.
Og tusen kloder rislet fra han lommer for i vår Herres lommer er det plass.


Og klodene fikk danse, sveve, trille til glede for hans hjerte og hans syn.
Så ble han distrahert, og glemte spillet En sommerfugl strøk vingen mot hans bryn!
Å for en dag å fange sommerfugler! Det vakreste av alt han hadde skapt.
På marken lå Vårherres klinkekuler og følte seg alene og fortapt.
Erik Bye

Jeg synes det er ganske utrolig at vi mennesker klarer å forlate vår egen planet. Ikke bare sende tekniske innretninger ut i "ingenmannsland", men faktisk sende mennesker opp i verdensrommet for så å få de ned igjen uskadet. Jeg mener det er en av menneskehetens største ingeniørkunster.
Man kan ramse opp mange store mennesker opp gjennom historien. Begivenheter like så. Men det er vel få begivenheter som kan sidestilles med landingen etter historiens første vellykkede besøk til et annet himmellegme.
Racet for å erobre verdensrommet har gitt oss nye dingser og dippedutter og nye måter å leve våre liv. Internett, blogging, datamaskiner, kort sagt den digitale hverdagen kan jeg vanskelig forestille meg som like velutviklet uten romfarten. Nye legeringer og materialer til bruk i fly, biler og byggningsindustrien.. At vi hadde hatt den samme hverdagen som i dag tror jeg neppe..
Men hvor hadde vi vært mellommenneskelig? Hadde vi hatt de samme konfliktene i verden? Hadde vi kriget like mye? Hadde vi hatt de samme miljøutfordringene?
Uansett, jeg kikker opp på himmelen og tenker "Den som kunne oppleve det å sveve rundt der oppe i en hastighet av 28.000 km/t og kikke ned på jorden..."