Har smerter og er avhengig av å ta medisiner for å ha et så normalt liv som mulig.
Har vært innom forskjellige rehabiliteringsopplegg og behandlinger og har nesten alltid blitt møtt med "du verden så stusselig liv du har.. Har du ikke lyst til å ha det bedre?", eller "Alle kan jo se at du har problemer. Du går jo som ei krøkke!".
Takk! Jeg vet at jeg ikke har det bra. Jeg vet at jeg går rart. Jeg vet at jeg ikke kan delta eller bidra med så mye. Så takk for at du påpeker det!
Kom over dette brevet skrevet av en annen kronisk smertepasient til sin lege.
Jeg er i en dyp, mørk brønn og har i lang tid kjempet for å komme opp. Det eneste jeg har oppnådd, er oppskrapte og blodige hender og fingrer fordi veggene i brønnen er for bratte og glatte. Utfordringen går etter hvert over i å holde ut den faktiske situasjonen. På det tidspunktet kommer det en person i hvit frakk til syne ved kanten av brønnen. Vedkommende henvender seg til meg i en belærende tone og sier: «Jeg synes du burde forsøke å komme deg opp av den brønnen.» Jeg ber ham innstendig om å prøve å finne et tau. Jeg forventer ikke at han skal trekke meg opp, men at han skal feste tauet og dermed gi meg muligheten til å klatre opp. Han svarer at han ikke har noe tau. Jeg trygler ham om å prøve å finne noen andre som kan ha et tau. Han svarer at det tror han ikke, hvorpå han setter seg ned på kanten og begynner å dosere over hvor destruktivt det er for et menneske å oppholde seg i en dyp, mørk brønn. Han utbroderer hvordan dette vil degenerere meg både fysisk og mentalt. Min siste og innstendige bønn til ham er: «Dersom du ikke kan gi meg håp, så hold kjeft!»Med min diagnose får jeg stadig høre fra helsepersonell at "dette skal i utgangspunktet ikke plage deg". Fint det. Det er vel derfor jeg har vært sykemeldt i ett år og er fremdeles ikke i stand til å være i aktivitet noe særlig over 1 og 1/2 time.. Og så er man ikke interessert i å finne ut hvorfor jeg har de plagene jeg har. Det forventes vel at jeg bare skal tie stille og være flink gutt og gå på jobb og ha et normalt liv. Men jeg klarer ikke det.. Ikke uten tilrettelegging. Det er ikke hodet mitt det er noe galt med, ennå. Det er ryggen. Ryggen min klarer ikke det samme som en frisk og normal rygg. Så jeg har behov for å tilrettelegge en arbeidspalss. Og det er skremmende for arbeidsgivere. Som en potensiell arbeidsgiver sa til meg på 2. gangs intervju "Jeg er ikke interessert i å kjøpe meg problemer!". Så hva skal jeg gjøre? Hva hvis jeg ikke kommer tilbake til arbeidslivet?
I Norge er vi heldige som har gode sykeordninger og sosiale fellesskapsgoder. Vi har en godt forankret tanke om at når man ikke lenger klarer å yte til fellesskapet, skal fellesskapet yte tilbake. Vi gir, om enn noe ufrivillig mye i skatter og avgifter, og vi får tilbake. Slik fungerer vårt samfunn. Slik fungere Norge. Med nisselua godt tredd nedover ørene og bar mage for å kunne beskue vår egen navle. Du verden så godt vi har det her oppe i nord!
Men av en eller annen grunn blir vi sykere og sykere her oppe. Er vi skjørere enn andre folkeslag og nasjonaliteter? Skader vi oss mer? Eller har vi et annet syn på jobb og livet enn andre? Er det for lett å være syk i Norge? Er det for lett å "bli tatt hånd om" i vårt velferdssamfunn?
Lege Jørgen Skavland skrev i en kronikk at leger premierer sykdom. At det er lettere å gi sykemelding enn å si "Kom deg ut i skogen, snakk med mannen og sjefen din, drikk et glass rødvin, bruk mer meierismør, gråt en skvett og se på barna leke". Det er kanskje det? Men hva med oss som har blitt utsatt for en ulykke og har store plager? Vi som får høre at "dette skal i utgangspunktet ikke plage deg", men vitterlig gjør det. Vi som gjerne vil jobbe, men som ikke har muligheten?
Jeg mener at det er en menneskerett å ha et godt liv. Et liv i trygghet, med god helse, med verdighet og med en akseptabel levestandard. Enten man jobber eller ikke kan jobbe. Og kan man ikke jobbe så må fellesskapet stille opp. Men hvem avgjøre hvorvidt man kan jobbe eller ikke? NAV? Arbeidslivet? Legen? Eller den enkelte arbeidstaker? Vi har alle hørt historiene om de hvor fastlege og spesialister anbefaler uførepensjon, men NAV avslår på grunn av egen medisinsk fagkunnskap tilråder fortsatt arbeidsprøving. Eller de historiene om personer som ønsker å jobbe, men hvor arbeidsgivere ikke ser nytten av tilrettelegging eller tilpassning. Det er ikke lett, enten så kan man ikke jobbe, men blir presset til det, eller så vil man jobbe og "får ikke lov".
I Danmark har man en Flexjob ordning for å forhindre at folk blir uførepensjonister og langtidssykemeldte. I Norge kalles det TULT - Tids Ubestemt Lønns Tilskudd. Poenget med denne ordningen er at man skal slippe å miste jobb, slippe å havne i press situasjoner mellom det å kunne prestere og det å måtte prestere.
En flexjob er en stilling som er tilpasset dine spesielle behov som arbeidstager: Kanskje orker du ikke tunge løft, kanskje takler du bare 20 timers arbeidsuke – kanskje blir du psykisk utkjørt av plutselige forandringer og stress. I en flexjob-kontrakt får du tildelt arbeidsoppgaver du makter. Uansett yteevne får du betalt som for en tilsvarende vanlige fulltidsjobb. Systemet baserer seg på at den danske staten subsidierer flexjob-lønnen. Arbeidsgiver får dekket mellom 50 prosent og to tredjedeler av lønnen, avhengig av din funksjonsgrad og yteevne. Det er over 50.000 i dette systemet i Danmark. Og i Norge er holdningen "Vi har ikke noe mål om å pumpe opp antallet", forklarer Erik Oftedal, direktør for arbeid og aktivitet i Nav.
Nei, vi skal heller ha de enten i vanlig jobb, så lenge det går, eller på sykemelding eller uførepensjon. Ja, det er jo logisk. Heller typisk norsk, spør du meg. Her har man altså løsninger som funker i andre land, som lett kan implementeres i arbeidslivet her i Norge, som sparer den norske velferdsstaten for store beløp, og så rister man på hodet og sier at dette kan vi ikke innføre fordi det kan bli misbrukt av arbeidsgiverne... Vi får heller skrike og grine over at systemet premierer sykdom og at Norge topper listen over dårlige løsninger for helse- og uførhetstiltak.
Sukk, det skal ikke være lett å bo i Norge, men man vil ikke bo noen andre steder heller, Eller?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar