Kaos

Stadig flere deler av det tradisjonelle totalforsvaret melder om krisestemning. Sivilforsvaret har et desperat behov for nytt utstyr. Politiet har ikke økonomi til å ansette ferdig utdannede politikonstabler. Forsvaret har store mangler og er i dyp økonomisk krise. Helseforetakene melder om store budsjettoverskridelser. Hvor har besluttningstagerne vært? Hvilke anbefalinger har de fått og hvordan har man kommet i denne situasjonen?

Etter 2. verdenskrig besluttet Norge å ha et Totalforsvarskonsept. Grunnprinsippet har vært at samfunnets samlede ressurser om nødvendig skal kunne mobiliseres for forsvaret av landet, for å håndtere akutte og prekære sikkerhetsutfordringer i krig eller når krig truer. Overgangen til den globaliserte verden medfører større spekter i krisehåndtering og i 2005 besluttet man å opprette et nytt konsept; Samfunnssikkerhet og beredskap.

Men uansett hva man kaller det så handler det i all enkelhet om å kunne sette inn ressurser der det er behov, med riktig kvalitet.

Men hvilken kvalitet?

Sivilforsvaret er de som rykker ut ved f.eks. skogbranner. De har i all hovedsak brannslanger fra 1967, brannpumper fra 1968, vernemasker fra 1962 samt uniformer og feltstøvler av 1978-modell.
Forsvarets redningshelikopter er de som rykker ut og redder deg hvis du f.eks. har gått deg bort i fjellet. Helikoptrene runder snart 40 år og må forventes å flys i 10 år til med økte vedlikeholds- og oppgraderingskostnader.
Heimevernet stiller opp på såkalte §13 oppdrag som støtte til det sivile samfunn, gjerne ved naturkatastrofer eller søk etter personer i skog og mark. Skal også kunne yte bistand til politiet. Disse trenes minimalt og er gjort om til en papirorganisasjon. Utstyr og bekledning blir liggende på lager og gammelt og slitt blir utdelt..

Og fremdeles stilles det krav om at personellet skal stille opp når Politimesteren blåser i fløyta... Jeg må si at jeg stiller meg solidarisk til personellet i Sivilforsvaret når de vurderer ordrenekt. Når man ikke har utstyr og trening til egensikkerhet, er det da slik at man skal ofre liv og lemmer for samfunnets beste? Skal man "stupe" inn i en skogbrann uten annet enn bøtter og øks? Hvilket samfunn kan kreve slikt av sine innbyggere?

Og Heimevernet som ikke trenes, som tross alt er glideflaten mellom det sivile og militæret. Som skal kunne operere i urbane strøk og bistå det sivile samfunn i krise. Skal vi tåle å være uten nok ressurser og fremdeles ha høye krav til utførelse? Jeg mener at man nå må sette ned foten og ta et oppgjør med nordmenns forestillinger om sammfunnssikkerhet og beredskap.. Men dessverre virker det som at nordmenn ikke er interessert i å gjøre noe med dette når vi har muligheten. Ved stortingsvald så fokuserer vi på helse, på skole, på eldreomsorg. På renten. På det som direkte påvirker oss. For vi har vært så heldige at vi har vært skånet for store kriser i moderne tid. Ja, vi er i en finanskrise. Ja, vi har hatt flom og ekstremvær og andre naturkatastrofer. Men vi har ikke hatt noen virkelige prøvelser for beredskapskonseptet. Er det noen som tenker "Hva hvis.." i landet her? Jeg gjør det i hvertfall og svaret er alltid "Kaos"...

Og vår "kjære" nabo i øst har fremdeles ambisjoner om å kunne diktere historiens gang i Nord-områdene..